Stian har ennå dårlig samvittighet for at han ikke svømte i land

Av: Stian Kogler (17), Tromsø, Troms AUF

En venn av meg sa at hvis noen vil AP noe vondt er Utøya neste mål. Jeg forstod ikke hva han mente, vi var på ei øy langt ute i Tyrifjorden.

Stian Kogler (17) forsov seg til Gros gjennomgang av sine 40 år i politikken.

Han våknet med et rykk og løp ut av teltet for å få med seg mest mulig av Gros tale. Han fikk med seg det meste, deretter fikk han seg noe å spise og gikk videre til skoleringsverksted om vold mot kvinner og barn. Stolt sendte Stian tekstmelding til kjæresten på Elverum og fortalte om valget av verksted.

Nå fikk han vite alt han trengte å vite om partiets og Regjeringens politikk for å bekjempe vold mot kvinner og barn. Mens han ennå var på verkstedet kom det beskjed om samling. Først lød beskjeden at det var frivillig, så kom en ny beskjed om at alle måtte møte i Storsalen. Stian visste allerede hva de skulle få vite på møtet. En kamerat fra hjembyen Tromsø hadde allerede vært på Internett på mobiltelefonen sin og lest om bombingen av Regjeringskvartalet, og at det trolig var terror.

AUF-leder Eskild Pedersen var tydelig veldig berørt av nyhetene fra Oslo. Han var nesten på gråten. Stian og de andre kjente også uro når de så hvor grepet lederen var.

Stian fikk behov for å gå en tur alene etter alle møtene han hadde deltatt i den ettermiddagen. Den litt uhyggelige stemningen, både i Storsalen og på delegasjonsmøte for Troms, satt i kroppen. Han hadde behov for å samle tankene. Ute på Nakenodden, øyas mest populære badeplass på solskinnsdagene, møtte han en ung venn som kom fra Svalbard. De snakket litt, og stod sammen og så utover vannet. Det var helt stille.

«Drrt, drrt.» En knatrende lyd fra en annen kant av øya ødela roen. Lyden forstyrret de to unge guttene som prøvde å forstå hva det innebar at Regjeringskvartalet var bombet, at terroren var kommet til Norge.

Stian tenkte at det var det store partyteltet som falt sammen under tyngden av det siste døgnets store nedbørsmengde. Eller kanskje det var den gamle traktoren som ga fra seg rare lyder fordi den sang på siste verset.

Lyden av knatring ga seg ikke. Plutselig kom Stian til å tenke på hva vennen hadde sagt før han gikk til Nakenholmen. Han hadde sagt at noen kanskje var ute etter Arbeiderpartiets ungdom. At noen var ute etter å ramme fremtidens Arbeiderpartipolitikere.

Stian forstod at noe alvorlig var på gang. Han kjente at pulsen gikk raskere og brystet ble trangt. Den unge vennen hans roet ham ned og sa at det sikkert var verdens dårligste spøk. Han sa at han skulle gå til teltleiren og sjekke, og komme tilbake etterpå.

Men han kom ikke tilbake. I stedet kom det andre springende mot Stian der han stod ved vannet. Da han skjønte hvorfor de sprang, løp han videre sammen med dem sørover langs stranda. Terrenget var ulendt og regnet hadde gjort alt vått og sleipt. Det var ikke partyteltet eller traktoren som ga fra seg rare lyder. Det var skarpe skudd han hadde hørt, kuler som drepte venner og bekjente i leiren han hadde hørt.

Han så flere steder det gikk an å gjemme seg, men tanken på at Utøya kunne bli beleiret av terrorister i flere uker, gjorde at han fortsatte sammen med de andre. Hvis han gjemte seg ville de til slutt finne ham og skyte ham.

Da han kom til ei steinete strand stanset han og så utover vannet mens han vurderte situasjonen. Han hørte fremdeles skuddene. Stian bestemte seg for å legge på svøm. Han visste at han klarte å svømme alle de 500-600 meterne til land og at han tålte kaldt vann. Faren hans kom fra Østerrike, og Stian hadde blitt en habil svømmer mens de bodde der da han var barn. Skuddene kom nærmere og Stian forstod at det hastet. Han la fra seg penger, ID-kort, mobiltelefon og jakke og vasset ut i vannet som holdt mellom ti og femten kalde grader. Etter noen meter snudde han og gikk tilbake. Hvis det var krig i Norge trengte han legitimasjon. Han hentet ID-kortet og puttet det ned i boksershortsen.

Etter at han igjen var kommet noen meter fra land hørte han noen rope navnet hans. Det var en god venninne fra Troms fylke. Hun var skutt i foten og trengte hjelp. Stian tilbød å svømme med henne over Tyrifjorden, til land, men gjorde det klart at hun måtte komme med en gang. Han ville ikke være et sekund lenger enn nødvendig på øya der noen gikk rundt og skjøt vilt. Venninnen nølte og Stian ville ikke vente lengre - han la på svøm.

Det var mange ungdommer i vannet, både bak og foran Stian. De diskuterte temperaturen og innså at noen sikkert ville få kramper i det kalde vannet. Da de var rundt 200 meter fra land kom mannen som skjøt etter dem til sørspissen av øya. Han gikk ned til det stedet der de hadde lagt på svøm. Der skjøt og drepte han alle etternølerne, de som ennå ikke hadde bestemt seg for om de skulle legge på svøm. Stian mener at han så seks ungdommer bli skutt flere ganger.

To av de som svømte sammen med Stian fikk både panikk av det de så bak seg og krampe på grunn av det kalde vannet. Stian og en kamerat la seg på rygg og holdt godt tak i hver sin kamerat. Nå var mannen på stranda ferdig med etternølerne.

Han så utover vannet på dem som svømte. Han siktet og skjøt, sluttet å sikte og bare skjøt. Kulene pisket opp vannflaten.

De to svømmerne som hadde det verst fikk det ikke bedre etter at kulene begynte å hagle rundt dem. Stian og kameraten, som tålte det kalde vannet, ble enige om å snakke om hyggelige ting. Ikke om Utøya, skyting eller bombing av Oslo sentrum.

Ingen av massemorderens kuler traff de fire kameratene. Men det var ennå langt igjen til land. Hvis Norge var i krig kunne de ikke svømme til land der det var folk. Kanskje det stod folk langs land som ventet på dem, for å fullføre jobben som mannen på øya hadde startet.

De la om kursen slik at de svømte mot et område der de ikke så mennesker. Omveien var på flere hundre meter. De fire guttene var nå ute av rekkevidde for skuddene på Utøya, de kunne slappe litt mer av. Det viktigste var å holde seg flytende.

Det var mange som ropte at de ikke klarte mer, at de hadde kramper og ikke klarte å svømme til land. Det ble stadig færre svømmere bak Stian og vennene. De visste ikke om de andre var skutt eller bare hadde gitt opp.

Kameraten lurte på om de skulle svømme tilbake for å få med seg flere. De to guttene var sikre på at de hadde krefter nok, men så tenkte de seg om og fant ut at hvis de slapp de to de allerede svømte med, kunne det gå galt med dem. Det kunne de ikke ta sjansen på.

De fant ei flytebrygge der de ikke så andre mennesker og bestemte seg for å gå i land. Stian svømte først, deretter kom en av guttene med kramper. Han hadde ikke lenger følelse i beina og Stian måtte dra ham på land.

De hadde svømt nærmere en kilometer i det kalde vannet. Da Stian dro kameraten opp av det kalde vannet, forstod han hva han hadde vært med på. At han hadde rømt fra en mann som skjøt og drepte alle han kom i nærheten av.

Stian så at det var folk på vei ned til brygga, men han glemte å tenke at de kanskje var terrorister. De fortalte at de ville reise ut med båt og hente svømmere som slet med å komme seg fram til land. Stian foreslo at de skulle ta med seg de som lå lengst ute, selv kunne han hente de som var nærmest land.

Mennene dro ut med båten, mens Stian gikk ut igjen i vannet og hjalp de som ikke hadde så langt igjen til land.

I en hytte som lå lenger oppe på land bodde hytta var det fire voksne og to barn. Da de skjønte hva som utfoldet seg i vannkanten foran hytta deres, hentet de fram alt de eide av håndklær og varme tepper og tok inn frosne og redde ungdommer Til slutt var det nærmere 30 ungdommer inne i hytta. Noen ble puttet i dusjen for å få igjen varmen. Stian trodde ikke lenger at det var krig i Norge.

Fortsatt var han engstelig for venninnen som var igjen på stranda med skuddsår i foten. Han hadde dårlig samvittighet og tenkte at han burde tatt henne med. Han tenkte at burde tvunget henne med ut i vannet.

På Tv-en i hytta sa de at det var åtte, ni ungdommer som var skadet på Utøya. Stian visste at det ikke kunne være sant. Han hadde selv sett mannen skyte og antagelig drepe seks ungdommer.

Stian fikk låne en mobiltelefon av en venninne fra Svalbard. Hun hadde svømt med telefonen i hånden over hele fjorden. da hun befant seg midt ute på vannet ringte hun politiet og fortalte hva som skjedde, så puttet hun den i munnen og svømte videre.

Det tok litt tid før telefonen ville annet enn å sende tekstmeldinger etter svømmeturen. Etter hvert tørket den og Stian kunne ringe faren i Østerrike. Moren hans var bortreist på ferie og svarte ikke på telefonen. Faren svarte heller ikke. Stian tenkte at han tross alt hadde overlevd, så det var ikke så nøye akkurat nå.

Alle som befant seg i hytta ble kjørt til et beredskapshus der det var flere overlevende. Der møtte Stian igjen sin skadde venninne som var skutt i foten. Hun hadde hatt flere venner på Utøya. En av dem hadde dratt henne med seg ut i vannet. Det skjedde like før den falske politimannen kom ned til stranda og skjøt alle som var der. Hun hadde kommet seg over i båt. Nå ba hun Stian om å bli med hennes til sykehuset. I våt boksershorts og T-skjorte ble han med til Bærum sykehus. Der fikk de tørt tøy og mat. På sykehuset tok de blodprøver av Stian som viste at alle andre verdier enn stresshormonene var skyhøye. Masse adrenalin, men ikke stress. Han tenkte tilbake på hvor stressa og redd han var på Nakenholmen, da den unge vennen hans gikk for å sjekke hvor de ubehagelige, skuddlignende lydene kom fra.

Da det var sikkert at det ikke var noe galt med Stian fikk han beskjed om å forlate sykehuset, venninnen skulle være der natten over. Men Stian ante ikke hvor han skulle dra. Han visste at han var på Bærum sykehus, men det var også alt. Heller ikke sykehuspersonalet kunne gi ham noen svar.

Stian stod der i sykehusets pyjamas og funderte over hva han skulle gjøre. En hjelpsom dame i resepsjonen tok noen telefoner og fant ut at pårørende hadde fått beskjed om å komme til Sundvollen hotell i Sandvika. Hun sendte Stian til hotellet i håp om at de kunne hjelpe ham videre der.

Alt var kaos denne fredags ettermiddagen og Stian var ikke skadet, han måtte klare seg selv.

På hotellet i Sandvika ventet foreldre som var redde for barna sine. Foreldre som ikke visste om barna var i live eller om de var skutt på Utøya, eller om de hadde druknet i forsøk på å svømme til land.

I sykehuspyjamas stilte han seg opp i utgangsdøra og spurte alle foreldrene som passerte om de hadde plass til ham i bilen. De fleste hadde enten full bil, eller var så ute av seg at de ikke helt forstod hva han ville. Til slutt var det en familie som forbarmet seg over Tromsøværingen i sykehuspysj. De skulle hente datteren sin som de visste var kommet trygt fram til hotellet.

Det ble en lang kjøretur rundt Tyrifjorden. Den raskeste veien om Sollihøgda var stengt av politi og ambulanse. Stian var utålmodig, han ville vite hvordan det var gått med vennene sine. Han hadde ikke mobiltelefon, den lå igjen på stranden.

Da Stian endelig kom til Sundvollen fikk han vite at flere gode venner var savnet og at noen var døde. Men ingen visste noe om den unge vennen som gikk for å sjekke like før Stian begynte å løpe.

En av menneskene Stian husker fra det første døgnet på Sundvollen hotell var statssekretær Roger Ingebrigtsen fra Tromsø. Han savnet stedatteren sin. Han sa at alle måtte forberede seg på det verste. At de som nå var savnet kanskje aldri ville komme tilbake. Men Stian savnet så mange, han ville ikke tro på Ingebrigtsen. Han tenkte at mye kunne mye skje i kaoset.

Da politiet natt til lørdag oppdaterte tapstallene fra ni til over åtti, knakk mange av Stians venner sammen. Håpet var ute for alle vennene som ennå ingen visste noe om.

Dagen etter dro de hjem med fly som var satt opp for å frakte AUF-ungdommer hjem til de nordligste fylkene. Stian kom hjem det siste døgnet som hadde midnattssol denne sommeren. Da de landet i Tromsø lørdag kveld var det overskyet, men akkurat da Stian gikk ut av flyet så han at det lysnet i vest, han så sola stå over fjellene i en regnbue.

Det var så vakkert, det var så godt. Godt å komme hjem til vennene mine, til de trygge og kjente omgivelsen. Til og med midnattssola tok imot oss.

Stian går på videregående skole i Tromsø. Før det som skjedde på Utøya var han i tvil om hva han skulle bli. Han visste bare at han var ganske glad i matte og realfag.

Breivik gjorde meg en tjeneste. Han tok et veivalg for meg. Nå vet jeg hva jeg skal bruke livet mitt til. Jeg skal bli det han hater mest av alt, jeg skal bli politiker.