Gjenklang – Musikken etter 22. juli

Introduksjon: Samtaler om 22. juli - Gjenklang 1:3

Terrorangrepet som rammet Norge 22. juli 2011, skapte landesorg. Mange hadde et stort behov for trøst, og musikk ble en viktig del av sorgarbeidet. Høsten 2024 åpner 22. juli-senteret en ny utstilling som heter Gjenklang – Musikken etter 22. juli. Her presenteres noen av sangene og tekstene som ble viktige i denne perioden. Mange av våre mest kjente artister og noen fra utlandet stilte opp på minnekonserter og -seremonier. Flere ble også inspirert til å lage nye låter som omhandlet det vanskelige og vonde. I denne podcastserien i tre deler tar vi deg med bak kulissene på noen av de store minnekonsertene som ble sendt på TV. Vår gjest er produsent i NRK Stig Karlsen.

Episode 1: TV-produksjon i landesorg – Den første uken etter terrorangrepet

Hei, mitt navn er Sondre Imset. Jeg jobber med undervisning på 22. juli-senteret. Vi lager for tiden en utstilling som omhandler musikken etter 22. juli. Selve utstillingen, Gjenklang – Musikken etter 22. juli, tar utgangspunkt i tre minnekonserter som ble holdt én uke, én måned og ett år etter terrorangrepet. De ble holdt i henholdsvis Oslo Domkirke, Oslo Spektrum og Rådhusplassen.

Og de to siste var du sjefsprodusent på, Stig Karlsen. Velkommen til oss!

- Takk.

Du er kanskje mest kjent som NRKs MGP-general, altså Melodi Grand Prix. Men du har snart 30 år bak deg i NRK som produsent og prosjektleder for kjente program som Sommeråpent og Idrettsgallaen, i tillegg til mange musikkprogrammer: Beat for beat, VG-lista topp 20 og Lydverket; for å nevne noen.

Stig, du ble jo sugd inn allerede dagen etter 22. juli. Kan ikke du ta oss med tilbake og fortelle litt om hvordan den første uka i NRK var for deg som produsent?

- Jeg hadde ferie, som veldig mange andre, og oppdager jo en melding som jeg stusser litt på, på Facebook, som sier noe om at det har skjedd noe i Oslo sentrum, skrur på TV'en, og som mange andre sitter og følger dette gjennom kvelden og natta, og våkner opp til noen helt forferdelige nyheter om hvor stort og grusomt dette terrorangrepet har vært. Og ikke lenge etterpå så ringer telefonen til meg. Det er en kollega som sier, han trengte ikke å si så mye, for han sier: «Er du klar for å jobbe litt?» Og jeg var midt i ferien, og jeg var jo selvfølgelig klar for å jobbe. Vi som jobber i NRK følte jo som alle andre: «Er det noe vi kan gjøre?».

- Av all brutalitet i verden så er jo vi bygd sånn at vi ikke skal ta alt innover oss. Hadde vi gjort det, så hadde vi ikke klart å leve dette livet. Men dette var så nært, så brutalt, det var så mange unge mennesker involvert, og det var også et angrep på verdiene våre, det var et angrep på landet vårt på flere plan.

- Så det å få lov til å gå inn og ta tak i dette for å samle landet, det er jo det NRK gjør, og det er da NRK blir som viktigst, og dette ble jo NRKs viktigste oppdrag noen gang.

- Så tidlig denne lørdag morgenen så får jeg den telefonen, og ikke så lenge etterpå så står det en bil foran leiligheten min og henter meg, og da kjører vi ned til Domkirken i Oslo, for å påbegynne det som er rett og slett en minnegudstjeneste bare dagen etter.

- Vi har to store produksjonsbusser i NRK, og den ene skulle jo da sørge for denne produksjonen fra Domkirken. Og vi kommer ned dit tidlig på lørdagen, kjører denne bussen inn foran Domkirken – eller ved siden av den. Når vi kommer dit, så er det noen få blomster foran kirken og noen lys; og når vi kommer ut igjen, og skal kjøre bussen ut igjen så er plassen full av blomster.

- Det er rett og slett ikke mulig å kjøre ut den bussen, som er et av våre viktigste verktøy for å formidle ting, fordi det lot seg ikke gjøre – det var jo ikke snakk om å begynne å flytte på noen blomster. Så i denne litt spesielle situasjonen så sto denne bussen der i mange uker, så vi måtte klare oss uten den.

- Dagen etter så var det jo noen initiativtakere til en veldig flott rosemarkering, som vi også alle husker, på Rådhusplassen. Så vi løp egentlig litt fra Gudstjenesten til den, men vi hadde ikke noen produksjonsbuss. Vi hadde en produksjonsbuss til, men den stod nede ved Operaen, for der var det Sommeråpent, og NRK gjorde en beslutning på at det er viktig for oss nå å ha et samlingspunkt, ha et fast program gjennom hver dag, hvor vi kan snakke om 22. juli på forskjellige måter med gjester, og ta det ansvaret også på den plattformen.

- Så teknikere og andre i NRK jobbet på spreng over natta, og gjennom dagen, altså mandagen, ikke lenge etter det skjedde, for å kable opp en bil, skru sammen teknisk utstyr inn i en produksjonsbuss som rett og slett ikke var i bruk lenger. Så man måtte lage rett og slett en ny produksjonsenhet. Folk var på ferie, folk var andre steder, alle kom til fordi det føltes viktig og meningsfullt å gjøre den jobben. Det var ingen som stilte noen spørsmål, ingen som snakket om arbeidstid, ingen som snakket om noe av det, fordi at alle ville bidra med et eller annet.

Hvordan var det å være produsent, for eksempel på rosetoget til Rådhusplassen på mandag? Hvordan forholder man seg til egne følelser og andres følelser oppi at man også skal kommunisere og kringkaste det som foregikk der?

- Vi gråt mens vi holdt på.

- Det er klart vi var i en jobb og skulle gjøre noe, så det var vel en eller annen distraksjon fra det fæle, fordi vi hadde noe vi skulle gjøre, men jeg husker mange tårer gjennom denne perioden, og folk som klemte hverandre, og jeg husker selv at det drøpp ned på manusarket – og vi kommer jo tilbake til litt med artisten og musikken og sånn – men folk var gråtkvalte. Det var ikke så lett verken å snakke eller synge eller noe som helst.

- Så var det jo spesielt nede på Rådhusplassen, for vi er jo et land som er veldig åpent, og det er en relativt flat struktur i dette landet, og alle kan snakke med hverandre; men det er allikevel et naturlig hierarki, og en naturlig etikette i forhold til regjering/kongehus, men det var borte – helt. Jeg husker selv at jeg står på Rådhusplassen og tar imot deler av kongefamilien, og det er de varmeste og godeste klemmene man har fått, fordi vi var en enhet som kjente på denne sorgen i sammen, og alle hadde vi lyst til å gi noe til de som var verst berørt alle, altså de etterlatte pårørende.

Ja, det var en hektisk uke for deg. I tillegg til gudstjenesten i Domkirken på søndagen, rosetoget på mandagen, så hadde jo Arbeiderpartiet en minnesamling på onsdag, som du var involvert i. NRK produserte en minnegudstjeneste i Domkirken 30. juli, og i tillegg så holdt NRK også de øvrige produksjonene i gang med for eksempel Sommeråpent, som gikk dag for dag. Så hvordan lager man TV midt i en sånn stor landesorg? Hva er NRK sin rolle i en sånn tid?

- NRKs rolle, enten om det er til noe hyggelig, noe fint, om det er 17. mai eller om det er Melodi Grand Prix, så er NRKs rolle å samle mennesker. Det har det alltid vært. Å samle hele landet rett og slett. Også er det jo det også når fæle ting skjer. Så da blir jo oppgaven å vike litt, eller rett og slett vike unna det oppsatte programmet, og tenke nytt og flytte ressursene sine, flytte mennesker over til å jobbe med dette. Jeg vil si at den biten, tror jeg alle syntes, var ganske enkel, for det var jo ingen som stilte spørsmål, det var ingen som sa nei, alle ville jo dette. Så det føltes veldig meningsfylt.

Så i løpet av ganske kort tid, tok regjeringen kontakt med dere, og spurte om NRK kunne lage en nasjonal tv-sendt minneseremoni?

- Ja, det er ikke hver dag regjeringen ringer og sier at nå har vi et oppdrag til dere, det var noe helt spesielt som hadde skjedd. Så da blir det et møte på NRK, hos Charlo Halvorsen, som er en sjef i NRK, som kalte oss inn en liten gruppe, og jeg var en av de som satt i det møtet, og fikk da ansvaret for den nasjonale minneseremonien, på oppdrag fra regjeringen.

Og der setter vi strek for denne episoden. For den minneseremonien skal vi ta for oss i neste episode. Da skal du fortelle om bestillingen som kom fra regjeringen, og om den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum. Der du, Stig, måtte inn og hjelpe statsministeren litt med en tale, og i tillegg, litt motvillig, ble nominert til Gullrute-pris.

Takk til deg så langt, og på gjenhør i del 2 av denne podcasten.

Introduksjon: Samtaler om 22. juli - Gjenklang 2:3

Terrorangrepet som rammet Norge 22. juli 2011, skapte landesorg. Mange hadde et stort behov for trøst, og musikk ble en viktig del av sorgarbeidet. Høsten 2024 åpner 22. juli-senteret en ny utstilling som heter Gjenklang – Musikken etter 22. juli. Her presenteres noen av sangene og tekstene som ble viktige i denne perioden. Mange av våre mest kjente artister og noen fra utlandet stilte opp på minnekonserter og -seremonier. Flere ble også inspirert til å lage nye låter som omhandlet det vanskelige og vonde. I denne podcastserien i tre deler tar vi deg med bak kulissene på noen av de store minnekonsertene som ble sendt på TV. Vår gjest er produsent i NRK Stig Karlsen.

Episode 2: Minneseremonien i Oslo Spektrum – En måned etter terrorangrepet.

Hei, velkommen til 22. juli-senterets podcast. Jeg heter Sondre Imset, og jobber for tiden med vår midlertidige utstilling Gjenklang – Musikken etter 22. juli. Med oss som gjest har vi Stig Karlsen. Han er mangeårig produsent og prosjektansvarlig i NRK.

I forrige episode, Stig, fortalte du oss om din opplevelse av den første uka etter terrorangrepet, sett gjennom dine øyne som TV-produsent. Det var hektiske og sterke oppdrag på løpende bånd, og vi avsluttet med bestilling fra regjeringen om å lage en TV-sendt nasjonal minneseremoni for berørte, etterlatte, hjelpe- og redningspersonell. Kort sagt alle som var involvert. Stig, kan ikke du ta oss med tilbake til den tiden der og hvordan det var for deg som TV-produsent?

- Det føltes så viktig og fint å få lov til å ta tak i det oppdraget. Da var det jo sånn at det var bare tre uker til, eller jeg tror det var nesten kortere enn det óg. Så vi måtte jo få på de dyktigste og flinkeste folka. Vi fikk dem hjem fra sommerferie. Vi gikk rett og slett i gang med en gang, fordi en sånn type arrangement tar vanligvis seks måneder til ett år å lage. Nå skulle vi gjøre det på under tre uker. Så vi hadde dårlig tid. Det var jo et vanskelig oppdrag, fordi vi skulle ikke arrangere en konsert, vi skulle ikke arrangere et underholdningsshow, vi skulle arrangere noe som skulle ha en varme og verdighet og et arrangement som skulle behandle dette med musikalitet og forsiktighet. Så alle de fine dyktige folka i teamet gikk løs på dette med alt de hadde av hjerte og hode.

- Det var jo et tett samarbeid med både regjering, kongehus, sikkerhetsmyndigheter. Det var så mange etater involvert og dette skulle koordineres, samtidig som vi skulle ha fokus på seremonien i seg selv med musikk og taler og det hele.

Hvilke føringer ble lagt for produksjonen?

- Jeg føler at vi fikk veldig stort ansvar og at vi fikk stor tillit og at vi så hverandre og at det var veldig tillitsbasert. Vi alle så jo hva en sånn type seremoni skulle være. Men vi hadde jo møtepunkter. Det var vel noen dager etterpå, så hadde vi et møte med regjeringsmedlemmer. Charlo Halvorsen og jeg møtte opp i et møtelokale rett ovenfor Høyblokka. Det var veldig spesielt.

- Jeg fryser litt nå når jeg prater om det. Vi kom inn der og vinduene var knust. De var knust på en sånn måte at det var store sprekker og sånt. De hadde ikke ramlet ut de vindene. Men det møterommet ga jo et bilde av hva som hadde skjedd. Vi så Høyblokka ikke så langt unna.

- Alle var jo veldig alvorstyngede. Det var en del statssekretærer der. Charlo og jeg skulle presentere de tankene som det flotte teamet i NRK sammen med meg hadde jobbet med noen dager. Det ble nikka og folk syntes at dette låt veldig fint. Det var en seremoni som skulle ha musikk, det skulle ha taler, det skulle være varmt. Det skulle være … trykke på de knappene vi trenger å trykke på i denne stund. Vår oppgave er å bringe på banen følelser. Det er vondt, men det er noe vi trenger; på samme måte som en begravelse trenger man den type inntrykk. Man trenger å samles rundt tekster og musikk. Vi vet at det vil gjøre vondt. Vi vet at en sånn stund bringer følelsene fram, men det er også viktig.

- Vi satt ned i dette møtet og presenterte det vi gjorde. Regjeringen hadde vært tydelig på at vi ønsker å representere og være til stede i hver eneste begravelse. Så mens vi holder denne presentasjonen, så sier førstemann at «Beklager, men jeg må i en begravelse». Dette gjentok seg gjennom dette møtet som kanskje var på en time. Vi satt faktisk ganske få igjen i rommet når vi var på slutten av den presentasjonen. Det var veldig sterkt. Man blir jo påminnet om hva dette handler om, det handler jo om en tragedie, noe brutalt og vondt som har ledet til så mye sorg og elendighet for mange mennesker. Det var jo også en påminnelse om at det arrangementet vi gjør nå er for de etterlatte, for de pårørende, for de som har stått midt oppi det.

- Det ble også en annen måte å produsere på. Vanligvis når vi lager konserter eller MGP, så skal vi ha de beste bildene og de beste forutsetningene for å få levert dette til folk der hjemme. Da er publikum til stede. De skal ha en god opplevelse. Men vi går på kompromiss med dem, fordi at den millionen mennesker som ser på, og da 7000 i salen, da er det den millionen som er viktigst. Det var det ikke denne gangen. Det viktigste var salen. Det viktigste for oss var at det arrangementet, det som skjedde inni den salen, var varmt, godt og ikke forstyrra av TV-teknikk. Så vi måtte tenke helt annerledes når vi produserte. Salen, menneskene der som hadde de tapene de hadde måttet leve med, de som hadde kjent dette og kjente dette så veldig på kroppen, det var de det var for først og fremst. Også var det selvfølgelig veldig viktig for NRK å samle hele landet, la hele landet få ta del, men vi måtte gjøre det på en måte som ivaretok de i salen først. Vi klarte det fint, det gikk bra. Det ble en sterk og fin minneseremoni, ble det.

Men er man redd for å gjøre feil når man går i gang med å planlegge en minnesermoni, å tråkke ut i feil spor eller et eller annet sånt noe?

- Ja, vi var så opptatt av å gjøre dette riktig. Det er jo ingenting man gjør ubevisst når vi jobber og lager innhold. Jeg vil tro at i de alle fleste tilfeller er man veldig bevisst på hva man gjør, men vi hadde en enda større bevissthet på et helt annet nivå enn ellers.

- Vi veide hvert ord, vi veide hvert eneste bildeutsnitt, hvert eneste klipp, alt. Alt vi gjorde ble veid på en helt annen måte. Vi var en gruppe med veldig fine mennesker som hadde gode samtaler rundt disse tingene. Det var en utfordring, for vi hadde dårlig tid og vi måtte gjøre raske valg, men samtidig måtte vi gjøre kloke valg.

- Jeg vil si NRK er en utrolig fin arbeidsplass. DNA’et til NRK bærer veldig, veldig mye fint i seg, både i verdier og måten vi skal jobbe på, hvordan vi skal være med folk. Men jeg vil si at det prosjektet der i forhold til samarbeid ligner ikke på noe annet jeg har opplevd siden. Alle produksjoner er fine og er forskjellige, men det samholdet NRK, men også NRK med alle som var involvert rundt, var det sterkeste jeg har opplevd i arbeidslivet noen gang. Det var utrolig vakkert.

For det her var jo også en samsending med NRK, TV2, TVNorge, TV3 og andre nordiske kringkastere. Har det skjedd noen gang før?

- Ikke som jeg vet, og det er jo litt sånn betegnende for dette da, fordi at det handlet ikke om, når man lager andre typer program så handler det om, hvis du spør artister «What's in it for me?», «Hva er honoraret?», NRK ser på seertall. Man ser på alle disse faktorene som er viktig ellers, og det var ikke viktig den gangen. Konkurranse var ikke viktig. Det eneste viktige var at vi stod sammen og nådde ut til flest mulig mennesker, så det å ha en samsending, dele dette signalet, med det som ellers er konkurrerende kanaler, det var ikke noe å lure på. Det var veldig enkelt.

- All dialog med artister; det var ingen som stilte spørsmål. Alle ville dette, alle ville bidra.

Hvordan var prosessen med å velge låter og artister til den nasjonale minneseremonien? Hvordan foregår utvelgelsen?

- Vi er en liten arbeidsgruppe med flere mennesker som har jobbet med musikk og har et godt bilde av norsk musikkliv. Så var det noe med alvoret i det hele. Mellom kringkastingsorkestret – med tyngden av det klassiske, og den veldig skolerte musikken – mot artister som driver med pop og rock, typ DumDum Boys var der; finne en slags dramaturgi som bar på de riktige følelsene på de riktige stedene. Man komponerer jo på samme måte som man komponerer en seremoni i en begravelse, så skal det være en dynamikk. Det skal være forskjellige typer historier, varme, omtanke og omsorg på forskjellig vis. Så det handlet jo om artister som folk har et forhold til og som er kjent for å levere følelser; låter og tekster som bringer disse følelsene på banen; mangfold: Kvinner, menn, etnisitet, aldersspenn. Egentlig ting som vi driver med ellers og når vi lager programmer, i hvert fall i de store programmene som skal nå hele bredden – at det var noe for alle.

- Vi har noen superstore artister vi gjerne skulle ha med, men A-ha hadde jo akkurat gjort en veldig tydelig avslutning på sin karriere. Da en i vårt team ringer A-ha for å høre «Hva tenker dere nå?», og da: «Trenger ikke å spørre oss engang. Vi er der, selvfølgelig. Dette skal vi gjøre.» Det var noe med at: Glem karriere, glem penger, glem alt mulig. Vi vil være der med hele hjertet vårt. Alt det andre legger vi til side. Det betyr ingenting. Vi vil bidra. Det var en gjengående dialog med alle. Ingen sa nei, alle sa ja hele tiden. Det var nok også det som gjorde at vi kunne lage dette på så kort tid.

Er det noen øyeblikk eller hendelser fra selve seremonien i Spektrum, eller i arbeidet opp mot selve sendingen, som du husker spesielt godt eller som gjorde spesielt inntrykk på deg?

- Jeg vet ikke hvordan det kan beskrives, den følelsen som var å gå ut i den salen. Vi gikk på sending, og artister som ellers er veldig rutinerte, var nervøse. Gråtkvalte i stemmen. Noe som er veldig vanskelig når du skal synge. Det er vanskelig å synge når du mest alt har lyst til å gråte.

- Det samme gjaldt for de som skulle tale. Jeg husker at jeg sitter inn i en produksjonsbuss, og jeg ser på manusarket mitt, det drøpper ned, jeg legger ikke merke til at jeg gråter før jeg merker at papiret foran meg blir bløtt.

- Vi sitter der og hører ting som skjer inn i salen. Når det blir stille i salen, folk som gråter og hulker. Folk som trenger hjelp rett og slett, for det blir for mye. Disse seremoniene er jo for å bringe fram de følelsene med bilder, lyd, altså musikk, ord, taler. Det skal man ha. Det er seremonier for å bringe disse følelsene på banen, men det gjør vondt. Vi vet jo at vi trykker på noe knapper som kommer til å gjøre vondt, og det var å finne den balansen der. I alt man gjør skal man ha en musikalitet og en balanse, så det var jo den store krevende jobben for oss: Å finne en balanse i alt, og i hele dramaturgien til seremonien.

- Jeg husker når det var ferdig, etter at Sissel Kyrkjebø hadde synget Til ungdommen. En låt jeg for øvrig ikke klarer å høre i dag. Hvis jeg skal høre den, må jeg høre den når jeg er alene, så jeg ikke må forholde meg til noen andre. Jeg tror mange har det sånn med noen av de låtene, for eksempel Mitt lille land – flere låter som nå tilhører den dagen, når dette skjedde.

- Men jeg husker jeg kom ut av produksjonsbussen som står bak scenen backstage i Oslo Spektrum, og møter på det flotte teamet som jobbet, og de hulker og gråter rett og slett, og klemmer hverandre. Vi kan ikke føle hva de som har mistet noen føler, men det var en kollektiv sorg, hele landet, og alle som jobbet med det har med seg dette for alltid. Det var vondt, det var viktig, og det var fint.

I forrige episode, Stig, sa du at under rosetoget på Rådhusplassen, så opphevet på en måte hierarkiet i samfunnet seg litt, og forskjellen mellom høy og lav i samfunnet ble borte, og man så hverandre som mennesker. Du hadde også en opplevelse med statsminister Jens Stoltenberg, på dette tidspunktet. Kan ikke du si litt om det?

- Jeg vet ikke om Jens husker dette, men for meg var det spesielt å få en sånn type kontakt med Jens. Vi alle var på lag, og vi alle så hverandre i forhold til den tida vi var i; at vi ville gjøre noe fint sammen.

- Og Jens skulle jo holde en av sine viktigste taler noen gang, og jeg var til stede ved par anledninger hvor han hadde en ikke helt ferdig tekst. Han satt og jobbet med en tekst med en utrolig dyktig taleskriver som dessverre ikke er med oss lenger – Hans Kristian Amundsen. De hadde en veldig god tale. Men jeg ble rett og slett spurt om jeg kunne si hva jeg mente. Jeg mente litt av hvert, og det var de veldig takknemlige for. Og Jens inviterte meg da på prøver i Spektrum backstage for at vi kunne jobbe videre med talen.

- Og det sier jo litt om at det ble jobbet annerledes den gangen. Så skal ikke jeg pårope meg noe for den talen. Men det gjorde jo et eller annet med fellesskapet og hvordan vi jobba mot et mål, at det var så viktig for alle at det ble så fint. Så det var en spesiell opplevelse.

Etter minneseremonien så er det en medieforsker som heter Jostein Gripsrud, som mente at det var en monokulturell minneseremoni, altså som fremmet visse norske verdier, fremfor andre verdier. Og at den også hadde et angloamerikansk preg, at det var på en måte angloamerikansk musikk som dominerte, enten det var med norsk eller engelsk tekst. Hva tenker du om den kritikken i etterkant?

- Det er jo alltid mange som mener mye om store arrangement knyttet til historiske øyeblikk. Vi var et stort fellesskap som ville lage noe som handla om mennesker og som skulle være godt for de etterlatte, pårørende og for fellesskapet av Norge. Så vi alltid kunne gå inn og diskutere valg, diskutere det vi gjorde, og det er helt fint. Men jeg tror det vi gjorde var at vi klarte å samle landet rundt noen verdier som jeg tenker er generelle. Det handler om omsorg, det handler om fellesskap, det handler om mangfold, det handler om å se hverandre universelt, tenker jeg.

- Så ville jeg jo si at tilbakemeldingene var jo en sånn type grad at vi aldri har fått så mange fine tilbakemeldinger. Så det at det var noen kritikere er naturlig, og det var ikke det det handler om. Dette handler ikke om … dette er ikke et arrangement man kaster terning til, dette handler om varme og fellesskap rundt en forferdelig hendelse.

- Men det ble jo satt pris på av mange som du sier, og dere ble nominert til Gullruten for denne tv-sendingen. Kan du si litt om hvordan det føltes å bli nominert til Gullruten for noe sånt?

- Personlig synes jeg det var feil å være en del av en nominasjon til et show som feirer TV i mye større grad rundt underholdning og historiefortelling. Jeg følte at dette trengte ikke å være en del av Gullruten. Men så er det jo sånn at TV-kanalene sender jo inn «disse er de vi håper dere vil nominere». Vi hadde denne diskusjonen i NRK først, og ledelsen i NRK var på at vi forstår innspillet, men dette er også en jobb, dette er også en oppgave, dette kan også anerkjennes. Og da ble det jo sånn. Men jeg synes det, og fortsatt den dag i dag, så syns jeg det var vanskelig. Vi vant jo den prisen, jeg var oppe og fikk sagt noen ord, og føler at vi hadde en verdighet til hvordan den prisen ble tatt imot, for det handler ikke om noe annet enn at vi var glade for å være der som NRK, som institusjon, for å samle landet, og for å gjøre noe fint i den veldig, veldig tunge tiden hele landet var i. Og da spesielt for det etterlatte og pårørende.

- Ja, og om det ikke var ønsket fra din side, så var det uansett en bekreftelse på en solid utført jobb. Takk så langt, Stig, for at du kommer hit og forteller om hvordan det var å være TV-produsent i dagene og månedene etter terrorangrepet i 2011.

I neste og siste episode i denne podkastserien tar du oss med til ettårsmarkeringen for 22. juli med en stor minnekonsert på Rådhusplassen. Der bekreftet Bruce Springsteen sin ankomst under et døgn før opptredenen, og de ville ikke si hvilken låt de skulle spille til deg som var produsent heller. Og vi får også høre om kritikken som haglet på sosiale medier etter deLillos sin opptreden. Vi høres!

Introduksjon: Samtaler om 22. juli - Gjenklang 3:3

Terrorangrepet som rammet Norge 22. juli 2011, skapte landesorg. Mange hadde et stort behov for trøst, og musikk ble en viktig del av sorgarbeidet. Høsten 2024 åpner 22. juli-senteret en ny utstilling som heter Gjenklang – Musikken etter 22. juli. Her presenteres noen av sangene og tekstene som ble viktige i denne perioden. Mange av våre mest kjente artister og noen fra utlandet stilte opp på minnekonserter og -seremonier. Flere ble også inspirert til å lage nye låter som omhandlet det vanskelige og vonde. I denne podcastserien i tre deler tar vi deg med bak kulissene på noen av de store minnekonsertene som ble sendt på TV. Vår gjest er produsent i NRK Stig Karlsen.

Episode 3: Minnekonserten på Rådhusplassen – Ett år etter terrorangrepet

Hei hei, og velkommen til siste episode av denne podcastserien. Mitt navn er Sondre Imset, og jeg er ansatt på 22. juli-senteret. For tiden lager vi en utstilling som skal hete Gjenklang – Musikken etter 22. juli. Vår gjest i denne podcastserien er tv-produsent Stig Karlsen. Igjen velkommen!

Du har i tidligere episoder fortalt om hvordan det var å produsere TV i den første tiden etter terrorangrepet, og da spesielt hvordan det var å produsere en stor minneseremoni i Oslo Spektrum bare en måned etter. I denne episoden skal vi ta for oss den store minnekonserten som fant sted på Rådhusplassen 22. juli 2012, altså ett år senere. Da lurer vi på, Stig, hvordan var føringene og planleggingen annerledes her sammenlignet med minneseremonien som var i Oslo Spektrum nesten ett år tidligere.

- Det var jo en forskjell fordi at 3-4 uker etter at dette skjedde i 2011 så var landet fortsatt i sjokk, og det var en veldig sterk kollektiv sorg. De etterlatte og pårørende bærer på dette med større tyngde i form av smerte og ubehag enn noen av oss for alltid. Men mange av oss hadde jo, selv om vi kjente på det og kjenner på det den dag i dag, så hadde vi gått litt videre. Det er jo det vi skal. Det skal også de som står nærmest; vi alle skal videre.

- Ett år etterpå så handla det om å gi arrangementet litt mer lys og litt mer håp. Det første arrangementet var veldig mørkt, og det kunne ikke være noe annet enn det – ganske så mørkt. Vi var i en mørk tid da. Så alle de som jobbet med å tenke, scenografi, bilder, det grafiske materialet, alt det var preget av å være litt lysere. Så alvoret lå der fortsatt, verdiene lå der fortsatt, alle disse tingene. Men det skulle rett og slett være et arrangement som skulle gi litt mer håp.

- Så var det jo, denne gangen var det jo ikke inne i Oslo Spektrum. Det var jo da ute på Rådhusplassen. Det var jo fortsatt sommer. Det var regntungt den dagen. Sånn sett spilte det på lag med alvoret og det triste. Men det var grønt, og det var lysere. Arrangementet var lysere i formen. Og dette handler jo om manus. Vi hadde jo også denne gangen Haddy N’Jie, som var programleder, som er en utrolig flott semonimester, som har med seg den musikaliteten i hvordan uttrykke seg, og hvordan brukte de riktige ordene i en sånn sammenheng. Men det manuset var jo også preget av å være lysere. Men når jeg sier lysre, så er jo bakteppet så mørkt som det får blitt, så det var å finne den balansen.

Du snakket jo i forrige episode litt om at man lager en slags dramaturgi for en sånn seremoni eller en minnekonsert. Dere gjorde sikkert det også her. Var det noen valg dere måtte ta, noen ting dere tenkte på spesielt?

- Ja, nå hadde det gått litt tid, så nå var det jo blant annet noen som hadde et ønske om å skrive egne tekster, egne låter knyttet til dette, så det var jo noen av de som gjorde det. Og det er jo veldig fint. Da fikk man noen nye ord, noen nye låter knyttet til tragedien.

Når du er inne på det, så tenker jeg på deLillos hadde jo skrevet en ny sang, som heter Vi ser dere nå. Og de fikk jo mye kritikk etterpå for den låta. Hvorfor tror du at deLillos fikk så mye kritikk for den sangen der?

- Jeg tenker flere ting om det. Først tenker jeg at det er jo trist fordi at det er klart at deLillos ønsket jo bare å bringe noe fint til dette. De er jo fulle av kjærlighet og fulle av omsorg for dette, så det var veldig leit. Men kunst er jo vanskelig noen ganger, og den balansen – å finne den rette balansen – er ganske vanskelig noen ganger. Og deLillos oss brukte ord, brukte en tekst som skulle sette bilder på noe, men som traff for hardt. Jeg var jo med i disse vurderingene, og vi feilet jo på det. Jeg tenker at når de som er nærest dette kjenner på at dette var vondt, at det var ikke godt for oss, at det var ikke bra, at de kom med de tilbakemeldingene, så betyr det alt. Så det er vel bare å erkjenne at i alle de vanskelige valgene vi gjorde, så klarte vi jo å gjøre fine ting, men i den vanskelige balansen så kom vi nok på feil side med akkurat den låten. Jeg tenker at det er veldig leit spesielt for deLillos som ville komme med noe fint.

- Så tror jeg ikke at arrangementet eller helheten på noen måte overskygges av det, og jeg tror både de etterlatte pårørende forstår at deLillos ikke ønsket noen noe vondt. Og jeg tror også at deLillos vet jo hvordan den ståa er, så sånn er det. Noen ganger så gjør man noen valg også er det ikke alltid man treffer helt som man skal, og så er dette et veldig sånn svårt sted å gjøre feil. Men jeg tror vi kom, som helhet så kom vi veldig ut av det arrangementet, det gjorde vi.

Men Karpe hadde jo skrevet en ny låt som heter Påfugl, som de fremførte live for første gang på Rådhusplassen. Det var tredje gangen Karpe, de opptrådte jo både i Oslo Domkirke 30. juli 2011, og på den nasjonale minneseremonien, og også her. Hvorfor var Karpe så viktig i den sammenhengen der, at de opptrådde alle stedene, hva tenker du om det?

- Karpe tenker jeg har vært en brobygger på mange måter. Og jeg tenker det at med deres popularitet, og da spesielt mot yngre målgrupper, og som brobygger, og som god formidler, og samfunnsengasjert på kanskje et høyere nivå enn veldig mange andre pop-artister litt i det segmentet, så var de en så riktig og fin artist å ha med. Så jeg er veldig glad for alt det de gjorde, både i form av framføring med det som også ble sagt, og det at de skrev en ny låt og fremførte den var veldig, veldig fint.

Og i tillegg gikk det jo litt rykter om at Bruce Springsteen skulle opptre, men det ble ikke klart selv for deg før dagen før, gjorde det det?

- Jeg hadde kontakt med teamet til Bruce Springsteen i flere måneder i forkant. Det som var viktig for alle, og som jeg ikke trengte å fortelle teamet til Bruce Springsteen, det er at vi må passe på at dette ikke blir Bruce Springsteen's show. Fordi at det handler ikke om … altså seremonien handler om menneskene og denne tragedien og denne saken, og vi vet jo hvordan tabloide medier kan jobbe. Ingen av oss ville ha den type oppslag hvor Bruce Springsteen var med største typer. Grunnen til at han ble invitert inn er jo selvfølgelig for at det er noe fint med at en stor samfunnsengasjert artist ser oss og deler av sitt. Han har alltid vært en god representant for samfunnsmessige spørsmål. Så det ga veldig mening å ha Bruce Springsteen der og han var jo i Norge og gjorde Valle hovin-konsert. Så de viste jo en imøtekommenhet fra dag én.

- Vi måtte vite: «Hva skal du eventuelt ha for å stille?», for det er jo naturlig at de som kommer får lønn, og sånn var det jo selv om ingen ville ha lønn av noen av disse artistene, så skulle det være en ryddighet i det – du kommer og skal få noe for dette. Bruce Springsteen har en veldig, veldig høy prislapp, så det var jo helt avhengig å skjønne hvor er vi. Men de ville ikke snakke penger i det hele tatt. Og det var aldri mulighet til å få kontakt med de når oppgjøret skulle gjøres. Det brøy han seg ingenting om. Det var med hjertet. Du er der fordi du har lyst til å bidra med noe i et eller annet.

- Men ja, vi prøvde å holde dette hemmelig, denne dialogen. Spørsmålene fra mediene kom jo opp fordi de visste at Bruce Springsteen var i Norge. Så de hadde noen managere og litt folk nede på Rådhusplassen dagen før under noen prøver, og de tittet litt rundt på omgivelsene. Og så sier de at dette gjør vi. Vi gjør dette. Så trengte vi jo å vite hvilken låt. Vi skulle godkjenne en låt, så sa han «Nei, men det vet vi ikke enda. Det får du vite i morgen.» Og det fikk vi vite fem minutter før vi gikk på sending. Da fikk vi tilfeldigvis vite hvilken låt det var fordi vi fikk en tekst inn på skjermene han trengte foran seg for å synge riktig tekst. Så det satte han og gnukka lenge på. We shall overcome var låta han gjorde.

Hvordan forholder man seg til det som TV-produsent? Er det ikke kjekt å vite på forhånd?

- Man vil være forberedt. Det handler jo om å planlegge for bilder. Hvordan skal disse bildene se ut? Og det er jo mange andre, lys… De var veldig sympatiske og hyggelige i dette teamet, men de sa at det er to menn med gitar. Det klarer dere, sa de bare. Sånn var det. Så sa de at vi kommer bare noen få mennesker, et bittelite entourage. Og entourage var det, fordi de kom 19 stykker, og det var i Bruce Springsteen-størrelse tydeligvis bare noen få mennesker. Det var rart, da kom Bruce Springsteen inn der. Det var 60 000 mennesker på Rådhusplassen, og samtidig lander helikopteret til statsministeren. Han kom fra Utøya og landet oppe på Kontrasjæret. Da kjenner du litt sånn på, ja, jeg driver med med dette, store arrangementer, knyttet rundt denne forferdelige tragedien, og mennesker kommer inn.

- Det var en viktig dag for alle, og de kommer inn med et sett med nerver som de ellers ikke har. Bruce Springsteen kjente nok på at dette var noe annet enn noen vanlig konsert.

Ja, da nærmer vi oss slutten her. Har du noen refleksjoner nå, 13 år etter, om disse konsertene og den tiden som du var med som TV-producent, noe mer du har lyst til å si?

- Jeg tenker at det handler om musikk. Musikk er medisin i livet vårt. Vi har musikk til de mørkeste, vondeste begivenheter, og vi har musikk til fest og moro. Musikk har så stor betydning, virkelig. Musikk spiller så stor rolle i så mange sammenhenger, og vi trenger musikken når vi har det som vondest.

- Det kan gjøre vondt, men det gjør jo godt óg. Vi trenger å bringe fram gråt og de følelsene, og det gjør musikken.

Jeg tror egentlig ikke jeg kan tenke meg noen finere måte å avslutte den siste episoden av denne podkastserien på, Stig. Tusen takk til deg, for at du tok deg tid til å dele av dine erfaringer og opplevelser. Det setter vi stor pris på! Og du er selvfølgelig velkommen tilbake hit på 22. juli-senteret for å se vår utstilling når den åpner i oktober.

Utstillingen blir stående her i Teatergata 10 i Oslo, helt fram til vi flytter inn i nytt permanent 22. juli-senter ved Høyblokka i regjeringskvartalet. Så her er det god tid til å få den med seg hvis man er på besøk eller bor i Oslo. Følg oss på Instagram og Facebook og sjekk ut nettsidene våre for mer informasjon. Du har nå hørt tredje episode av totalt tre i podkastserien Gjenklang – musikken etter 22. juli.

Podcasten er produsert av 22. juli-senteret.