Utstilling

Verket består av 11 stoler som sto i Regjeringsbygg 5 da bomben gikk av 22. juli 2011. Det inkluderer også fragmenter av minner brodert på papir, og et teppe. Stolene og teppet er bearbeidet med plantefarget tekstil. Plantene som er brukt til innfarging er vegetasjon fra de to åstedene, regjeringskvartalet og Utøya.

Gjennom kunstinstallasjonen inviterer vi besøkende til å ta plass i ringen og dele minner. Hvilke minner sitter igjen fra 22. juli? Hva tenker de som ikke selv husker? Minner kan skapes av andres minner, og slik holdes samtalen om 22. juli levende.

Du kan lese andres minner eller dele dine minner digitalt 

. Du kan også skrive ned dine minner på papir og legge dem igjen i Minneringen. Hver stol har et eget gjemmested for minner, og vi tar vare på alle minner som blir delt.

Kunstinstallasjonen er en del av Autopoiesis – folkeminner, et kunstprosjekt av Kadhaproject for innsamling av og refleksjon rundt minner og historier knyttet til 22. juli. Les mer på 

Familier med barn

Consolation, peace, reconciliation, community – these are some of the things we come to mosques, churches and synagogues in search of.

In our despair, in our vulnerability.

Not to find all the answers, but to find consolation. I quote from Sura 113 of the Quran: ‘I seek refuge in the Lord of the Daybreak (...) from the evil of darkness when it is intense’. We find similar words in other holy texts, words that comfort people in this time of darkness.

One minute’s silence. Days of intense pain.
I have come straight from the University Hospital at Ullevål where I met survivors, the seriously injured, young people who will be marked for life. I have also met devastated parents, who will not see their children again.
We will need to stand together for a long time. We are going to need each other for a long time.
We are a deeply affected nation – but we have not been stopped. Norway is up and running. Norway is taking responsibility. Norway is recognisable.

If there was one thing the employees in the ministries hit by the bomb and the young people on Utøya stood for, it was values such as democracy, the rule of law, justice and order. Values that are shared by all good people in this country.
We are standing together across all dividing lines.
At the memorial service in Oslo Cathedral on Sunday, the Prime Minister quoted a Labour Youth League girl from Utøya – words that have been relayed all around the world: ‘If one man can create that much hate, just imagine how much love we can create together.’

This is what the nation is doing now. This is what we are doing here this evening. We are showing love together; we are looking after one another.

We remember – and we look ahead. For this we know: we will move forward and life will go on. As a nation, we will always be marked by 22 July 2011. At the same time, we will not allow time to stand still.
We will go on, take care of each other, and protect our democracy, our open society, human rights and the hopes of young people for a better world.

The most important thing today and in the days ahead is that we take care of those who have the greatest pain – physical and psychological – to bear: those who have lost their loved ones, the injured who are fighting for their lives.

Dear friends,
Twenty or thirty years ago, we did not have congregations such as this. Norway is a country that is changing.
Historians tell us that the only thing that is constant is change. How are we to meet these challenges together? How are we to respond to those who are anxious, those who are afraid, those who express hatred?
I believe that hope is to be found in meeting change together from a secure common starting point.
Norway is a democracy. Norway is a state governed by the rule of law. Norway adheres to and respects universal human rights. But with this as a common platform, we can be different.

In the time ahead, this country is going to see a huge debate on how this tragedy could have happened.
The atrocities that took place in Oslo and on Utøya on 22 July 2011 do not originate from outside Norway. They were carried out by someone who has lived in the midst of us.

We must not be too hasty in looking for all the answers. But we will take the debate and the questions that are raised with us as we seek to understand.

The way we do this will be a test of the democracy and the values we share. This is why I find great consolation in the fact that we are gathering in our various houses of God. This is not my house of God – but I feel at home here.

Yesterday, I met a boy from Arendal, who had swum for his life away from Utøya. I told him that I would be visiting a mosque today, and he said this: ‘We who were swimming away from Utøya were not swimming for any god, we were swimming for life. We were Muslims, Christians, atheists and people with other beliefs. Afterwards we came together and focused on what was most important: life, togetherness and the future that we have together’.

I have drawn strength these days from the Utøya I met on Thursday (21 July). Then the sun was shining on the island: young people were having fun, but were at the same time serious as they looked ahead with a resolve to help shape society.
Utøya was a fine example of Norway in all its diversity. A strong community of values and respect for differences.

Both the Prime Minister and I are able to pass on to all who are grieving a huge wave of warmth from all over the world. I receive telephone calls all day long from colleagues from every corner of the world who weep with me over the phone.

The response to what happened in Norway on 22 July 2011 has moved the whole world. We should take this sympathy and support into our hearts.

This is what we take with us as we meet the debates on Norwegian democracy that we have ahead of us. We will do this together, from a common value base, with deep respect for those we have lost.

Styrke – fred – forsoning – samhørighet; dette er ofte det vi kommer til moskeene, kirkene og synagogene for.

I vår fortvilelse, i vår sårbarhet.

Ikke for å hente alle svar, men for å hente styrke. Jeg leser fra Koranens kapittel 113 (Morgengryet): ”Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre (...) mot ondt fra mørket når det bryter inn”. Lignende sitater har vi i andre hellige tekster som gir mennesker trøst i denne tunge tid.

Ett minutts stillhet har vært flere dager med smerte.

Jeg kommer nå direkte fra Ullevål sykehus hvor jeg har møtt overlevende, hardt sårede, ungdom – som er preget for livet. Jeg har også møtt fortvilte foreldre – som ikke får se sine kjære igjen.

Vi må stå samme lenge. Vi kommer til å trenge hverandre lenge.

Vi er en dypt preget nasjon – men vi er ikke handlingslammet. Norge fungerer. Norge tar sitt ansvar. Norge er gjenkjennelig.

Hvis det var noe departementsarbeiderne fra Regjeringskvartalet eller ungdommene på Utøya sto for, så var det verdier som demokrati, rettsstat, rettferdighet og orden. Verdier som samler alle gode mennesker i dette landet.

Vi står sammen, på tvers av alle skillelinjer.

Søndag i Oslo domkirke siterte statsministeren AUF-jenta som overlevde angrepet på Utøya; et sitat som nå går verden rundt: ”Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen”.

Det er det nasjonen gjør nå. Det er det vi gjør her sammen i kveld. Vi viser kjærlighet sammen – og vi tar vare på hverandre.

Vi minnes – og vi ser fremover. For dette vet vi: Vi vil videre – og livet vil gå sin gang. Som nasjon vil vi for alltid være preget av 22. juli, men vi vil ikke la tiden stoppe.

Vi skal leve videre, slå ring om demokratiet, det åpne samfunnet, menneskerettighetene og de unges håp om en bedre verden.

Det viktigste i dag og i dagene som kommer er at vi tar vare på dem som lever med de største smertene både på kropp og sinn: De som mistet sine kjæreste, og de sårede som kjemper for sine liv.

Kjære venner,

For 20 og 30 år siden hadde vi ikke hatt disse forsamlingene i vårt land. Norge er et land i forandring.

Historikerne forteller oss at det eneste som er konstant, er forandring. Hvordan skal vi møte disse forandringene sammen? Hvordan skal vi møte dem når noen blir urolige, når noen nærer frykt og når noen viser hat?

Jeg tror vi finner håpet i at vi møter forandringene på trygg, felles grunn.

Norge er et demokrati. Norge er en rettsstat. Norge slutter seg til og respekterer de universelle menneskerettighetene. Med dette som utgangspunkt kan vi være forskjellige.

Vi kommer til å ha en stor samtale i vårt land i tiden som kommer om hvordan denne tragedien kunne være mulig.

Det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli kom ikke utenfra. Det kom fra noe midt iblant oss.

Vi skal ikke forhaste oss med å finne alle svarene. Men vi skal ta debatten og spørsmålene i søken etter svarene.

Måten vi gjør det på, blir en test på det demokratiet og de verdiene vi er samlet om. Derfor finner jeg stor styrke i at vi nå samles i våre felles hus. Dette er ikke mitt gudshus – men jeg føler meg hjemme her.

Jeg møtte en gutt fra Arendal i går som hadde svømt for livet fra Utøya. Jeg fortalte at jeg skulle hit til moskeen i dag og han sa da disse ordene: ”Vi som svømte fra Utøya, vi svømte ikke for noen gud, vi svømte for livet. Det var muslimer, kristne, ateister og folk av annen tro. Etterpå kom vi sammen og samlet oss om det viktigste: Livet, fellesskapet og den framtiden vi har sammen”.

Jeg henter min støtte i disse dagene fra det Utøya jeg møtte torsdag 21. juli. Det var soldagen over Utøya: Unge mennesker i glede – men også med det alvoret ungdom har når de ser fremover og bestemmer seg for å engasjere seg i samfunnet.

Utøya var det mangfoldige Norge verdig. Et sterkt fellesskap av verdier og med respekt for forskjeller.

Jeg tror både statsministeren og jeg er i en posisjon hvor vi kan formidle til alle dem som sørger en enorm bølge av varme fra hele verden. Jeg får telefoner gjennom hele dagen fra kolleger fra alle verdenshjørner og de gråter med meg på telefonen.

Budskapet fra det som skjedde i Norge 22. juli har rørt ved en hel verden. Vi skal ta den omtanken og omsorgen til oss.

Med dette skal vi ruste oss for å møte de debattene det norske demokratiet står foran. Dette skal vi gjøre sammen, på et felles verdigrunnlag, med dyp respekt for dem som har gått bort.

Av: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Fordypningstekster

– 22. juli-senteret gjer ein enormt viktig jobb med å formidle kunnskap om terroren i regjeringskvartalet og på Utøya. Det er viktig at vi i framtida både kan minnast og lære om 22. juli, ein av stadane der terroren faktisk skjedde, seier kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap).

22. juli-senteret vart oppretta i 2015 i Høgblokka. Sidan den gong har over 225.000 besøkt senteret, og nesten 3.000 skuleklasser og andre grupper har fått undervising.

– Ein viktig milepæl er nådd i reisa tilbake til der senteret høyrer heime: I Høgblokka i regjeringskvartalet. 22. juli-senteret er viktig for at vi ikkje skal gløyme dei som vart fråtekne livet, for å lære framtidige generasjonar om kva som skjedde og for å hegne om demokratiet vårt, seier leiar av Støttegruppen etter 22. juli Lisbeth Røyneland.

Det nye senteret vert på to tusen kvadratmeter, og er med det over tre gongar så stort som dagens mellombelse senter. Ein viktig del av arbeidet når det permanente senteret opnar att, er å ta imot skuleklassar, og dei nye og større lokala vil auke kapasiteten til dette føremålet.

– At skuleelevar og andre frå heile landet kan reise til 22. juli-senteret og sjå dei synlege spora med eigne auge, diskutere og lære av historia, er ekstremt viktig for å førebyggje konspirasjonsteoriar og hat. AUF og Støttegruppa har i mange år jobba saman for å bevare synlege spor og ha 22.-juli senteret i regjeringskvartalet, nettopp fordi det er eit viktig bidrag i kampen mot ekstremismen, seier AUF-leiar Astrid Hoem.

Stortinget har i budsjettet for 2022 vedtatt ein samla kostnadsramme til prosjektet på 565 mill. kroner. Dette inkluderer pengar til ny utstilling. I 2022 vart det gjeven eit startløyve på 102,7 mill. kroner.

– No startar bygginga av eit permanent, fysisk senter. Men samtidig vil eg understreke kor viktig det er at råka, etterlatne og overlevande held fram med å fortelje og dele sine historier frå 22. juli og tida etterpå. Det gjev 22. juli-senteret verdifullt innhald og difor vil samarbeidet med AUF og Støttegruppa vere viktig også i det vidare, seier Brenna (Ap).

Størstedelen av 22. juli-senteret sine tidlegare lokale vil bevarast slik at så mykje som mogleg av spora etter åtaket vert vareteken og vert gjort tilgjengeleg for nye generasjonar. Av omsyn til sikkerheita, kan ikkje senteret bruke areala rett under departementslokala i Høgblokka, slik som det gjorde tidlegare. Det er avgjort at senteret skal ha ein eiga inngang i ekstern inngangspaviljong. Difor vert det bygd ein ny underetasje, noko som òg skapar ekstra utstillingslokale, undervisingsrom og publikumsfasilitetar.

På grunn av arbeidet med nytt regjeringskvartal, måtte senteret flytte til mellombelse lokale i Teatergata sommaren 2020. 22. juli-senteret vil helde ope der medan dei nye lokala vert bygd. 

Illustrasjon

Norway has been struck by a national tragedy. The kind of calamity that we hoped would never happen here has somehow taken place.

At Sundvolden today we met young people and their families who shared with us their gruesome stories. They have lived through a day that is beyond all comprehension. Our thoughts and deepest sympathy go out to all of those afflicted by the events in Oslo and on Utøya.

The police, rescue workers, health personnel and volunteers have worked tirelessly and heroically to save lives, in some cases at risk to their own. All of us are affected by the catastrophe that has swept over us, and we watch in disbelief as the death toll continues to rise.

In the midst of all the anguish and chaos, the Prime Minister, the Government and the ministries have responded to the situation with exceptional fortitude and resolve.

Both as individuals and as a nation it will take us a long time to digest and work our way through what we have witnessed, our grief and our feelings. We will need each other in this process. Throughout the length and breadth of our country, there are people who have lost someone they loved. Many of our children and young people are afraid today. We must make every effort to reassure them. Many will want to be together, while others will need space for quiet reflection. It is comforting that the country’s churches are open for anyone who wishes to light a candle and seeks a place to be. It is also helpful that the local authorities and volunteer organisations are providing arenas for those who feel a need to be with others.

There is still much we do not know about the background for yesterday’s atrocities, and it is essential that we let the responsible authorities continue their work to bring clarity to the situation. Some things we do know, however: the acts in Oslo and on Utøya are an attack on the Norwegian society that we hold so dear. And they represent an assault upon the very heart of Norwegian democracy.

It is when our nation is put to the test that the true strength, solidarity and courage of the Norwegian people come to the fore. We stand united behind our values.

I firmly believe that freedom is stronger than fear.

I firmly believe in an open Norwegian democracy and society

I firmly believe that we will uphold our ability to live freely and securely in our own country.

Norge er rammet av en nasjonal tragedie. Det vi inderlig håpet aldri ville skje, har likevel skjedd.

På Sundvolden i dag møtte vi unge mennesker og deres pårørende som delte sine grusomme historier med oss. De har gjennomlevd et døgn som ingen av oss kan sette oss inn i. Våre tanker og dypeste medfølelse går til alle dem som er rammet, i Oslo og på Utøya.

Politiet, hjelpemannskaper, helsepersonell og frivillige har kjempet for å redde liv og gjort en heltemodig innsats for oss alle, også med fare for egne liv. Alle er vi preget av dette ufattelige som har slått inn over oss, og har med vantro tatt imot nyhetene om det økende antall døde.

Midt i alt det vonde og uoversiktlige har vi sett Statsministeren, Regjeringen og departementene håndtere situasjonen på en utmerket måte.

Både som enkeltmennesker og som nasjon vil vi bruke lang tid på å fordøye og bearbeide inntrykk, sorg og følelser. I denne prosessen trenger vi hverandre. Over hele landet har mennesker mistet noen de er glad i. Det er mange barn og unge som er redde i dag. De må vi ta spesielt godt vare på. For mange er det viktig å være sammen, mens andre har behov for stille refleksjon. Det er godt at landets kirker er åpne for alle som ønsker å tenne lys og trenger et sted å være. Det er også flott at lokale myndigheter og frivillige organisasjoner har et tilbud til dem som føler behov for å komme sammen.

Det er fremdeles mye vi ikke vet om bakgrunnen for gårsdagens grufulle hendelser, og det er viktig at vi lar de ansvarlige arbeide med å få klarhet i dette. Men noe vet vi: Handlingene som ble utført i Oslo og på Utøya er et angrep på det norske samfunnet vi setter så høyt. Og de er et angrep på kjernen av det norske demokrati.

Det er når nasjonen vår blir satt på prøve at styrken, samholdet og motet til det norske folk blir tydelig. Nå står vi fast ved verdiene våre.

Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.

Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv.

Jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.

Tidslinje 

Av: Line Gjermshusengen, tidligere stipendiat i kulturminneforvaltning ved Institutt for historiske studier, NTNU. Deltok i forskningsprosjektet «July 22 and the Negotiation of Memory» og forsket på minnesteder etter 22. juli.

"Stories of those we lost" documents and preserves bereaved families' stories about the victims' lives through film recording, and it is a permanent part of the 22 July Centre's exhibition. Eventually we want all families who wish to share the stories of their loved ones to be given the opportunity to do so.

«Historier om de vi mistet» dokumenterer og bevarer etterlatte familiers historier om ofrenes liv gjennom filmopptak, og er en fast del av 22. juli-senterets utstilling. På lang sikt ønsker vi at alle familiene som ønsker det får mulighet til å dele historier om sine kjære.

Om senteret

Dear all of you,
What a sight!
I am standing face to face with the will of the people.
You are the will of the people.

Thousands and thousands of Norwegians – in Oslo and all over the country – are doing what you are this evening.
Taking over the streets, the squares, the public space, with the same defiant message:
We are broken hearted, but we are not broken.
With torches and roses we are sending a message out to the world:
We will not allow fear to break us.
And we will not allow the fear of fear to silence us.

The sea of people I see in front of me today and the warmth I feel from people all over the country convinces me that I am right.
Norway will pass the test.
Evil can kill individuals, but it can never defeat a people.
This evening the Norwegian people are writing history.
With the strongest weapons in the world – freedom of speech and democracy – we are staking out the course for Norway after 22 July 2011.

There will be a Norway before and a Norway after 22 July.
But it is we who will decide how that Norway will be.
Norway will be recognisable.
Our response has grown in strength through the incomprehensible hours, days and nights we have been through, and it is amplified powerfully this evening:
More openness, more democracy. Resolve and strength.
That is us. That is Norway.
We will take back our security!

Since the attacks in Oslo and on Utøya, we have been united in shock, despair and grief.
And we will continue to be, but it will not only be like this.
Slowly, the first of us will begin to be able to face everyday life again. Others will need more time.
It is important that we respect these differences. All forms of grief are equally normal.

Still we must take care of one another.
Show that we care.
Talk to those who have been hardest hit.
Be fellow human beings.
We who are gathered here have a message to all of you who have lost one of your loved ones:
We are here for you.

We will also look towards Norway after 22 July 2011.
We must be careful not to draw too many or too definite conclusions while we are a nation in mourning, but there are certain things we can promise one another this evening.

Firstly,
Out of all this pain, we can glimpse something valuable that has taken root.
What we see this evening may be the largest and most important march that the Norwegian people have taken part in since the Second World War.
A march for democracy, solidarity and tolerance.

People all over the country are standing shoulder to shoulder at this moment.
We can learn from this. Do more of this.
Each and every one of us can make the fabric of democracy a little stronger. This is what we are seeing here.

Secondly,
I want to say this to all the young people here.
The massacre on Utøya was an attack against young people’s dream of being able to help to make the world a better place.
Their dreams have been brutally crushed.
But your dreams can be fulfilled.
You can keep the spirit of this evening alive. You can make a difference.
Do that!
I have a simple request to make of you.
Get involved. Care.
Join an organisation. Take part in debates.
Use your vote.
Free elections are the jewel in the crown of democracy.
By taking part, you are saying a resounding yes to democracy.

Finally,
I am infinitely grateful to live in a country where, at a critical time, people take to the streets with flowers and candles to protect democracy.
To honour and commemorate those we have lost.
This shows that Nordahl Grieg was right:
‘We are so few in this country; each of the fallen is a brother and friend’.

We will carry this with us as we start to shape Norway after 22 July 2011.
Our fathers and mothers promised us, ‘There will never be another 9 April.’
We say, ‘There will never be another 22 July’.

Kjære alle sammen,
For et syn!
Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen.
Dere er folkeviljen.

Tusener på tusener av nordmenn, i Oslo og over hele landet, gjør det samme i kveld.
Erobrer gatene, torgene – det offentlige rom med samme trassige budskap:
Vi er sønderknust, men vi gir oss ikke.
Med fakler og roser gir vi verden beskjed.
Vi lar ikke frykten knekke oss.
Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.

Det folkehavet jeg ser foran meg her i dag, og den varmen jeg kjenner fra mennesker over hele landet gjør meg sikker i min sak.
Norge består prøven.
Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.
I kveld skriver det norske folk historie.
Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011.

Det blir et Norge før og et etter 22. juli.
Men hvilket Norge bestemmer vi selv.
Norge skal være til å kjenne igjen.
Vårt svar har vokst i styrke gjennom de ubegripelige timene, dagene og nettene vi har bak oss, og det bekreftes med kraft i kveld.
Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke.
Det er oss. Det er Norge.
Vi skal ta tryggheten tilbake!

Etter angrepene i Oslo og på Utøya har vi vært forent i sjokk, fortvilelse og sorg.
Slik vil det fortsatt være, men ikke bare slik.
Sakte vil de første av oss begynne å bli klare til å møte en hverdag igjen. Andre vil trenge mer tid.
Det er viktig at vi respekterer ulikhetene. Alle måter å sørge på er like normale.

Fortsatt gjelder det å ta vare på hverandre.
Vise omsorg.
Snakke med dem som er rammet hardest.
Være medmennesker.
Vi som er samlet her har en beskjed til dere som har mistet en av deres kjæreste:
Vi er her for dere.

I tillegg skal vi rette blikket mot Norge etter 22. juli 2011.
Vi skal vokte oss for å trekke for mange, og for bastante konklusjoner mens vi er et land i sorg, men noen løfter kan vi gi hverandre allerede i kveld.
For det første.

Ut av alt det vonde øyner vi paradoksalt nok spiren til noe verdifullt.
Det vi ser i kveld kan være den største og den viktigste marsjen det norske folk har lagt ut på siden den 2. verdenskrig.
En marsj for demokrati, samhold og toleranse.

Folk over hele landet står i dette øyeblikk skulder ved skulder.
Vi kan lære av det. Gjøre mer av det.
Hver og en av oss kan gjøre demokratiets vev litt sterkere. Det ser vi her.

For det andre.
Til de unge vil jeg si dette.
Massakren på Utøya er også et angrep på unge menneskers drøm om å bidra til en bedre verden.
Deres drømmer ble brutalt knust.
Dine drømmer kan bli virkelighet.
Du kan føre videre ånden fra i kveld. Du kan gjøre en forskjell.
Gjør det!
Min oppfordring er enkel.
Engasjer dere. Bry dere.
Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter.
Bruk stemmeretten.
Frie valg er juvelen i demokratiets krone.
Ved å delta sier du et rungende ja til demokrati.

Til slutt.
Jeg er uendelig takknemlig over å leve i et land der folk i en kritisk tid tar til gatene med blomster og lys for å slå ring om demokratiet.
Og for å hedre og minnes dem vi har mistet.
Det viser at Nordahl Grieg hadde rett:
”Vi er så få her til lands, hver fallen er bror og venn”

Dette skal vi ta med oss når vi tar fatt på arbeidet med å forme Norge etter 22. juli 2011.
Våre fedre og mødre lovet hverandre ”Aldri mer 9. april”
Vi sier ”Aldri mer 22. juli”.

“Minnering” er en kunstinstallasjon som skal engasjere til deling av minner, refleksjon og samtaler rundt fortellinger om terrorangrepet 22. juli. 

Les mer om kunstinstallasjonen “Minnering” her.

Bidragene vi har samlet her, spenner fra beskrivelser til brev, dikt, kronikker, tegneserier og lydopptak. På sikt vil enda flere historier til sammen danne et stadig bredere bilde av omfanget av terroren og hvordan den rammet.

«Min historie – personlige fortellinger fra og om 22. juli» presenterer noen av historiene til de som på ulike måter opplevde 22. juli 2011 på nært hold. Her finner du vitneberetninger i form av ulike typer materiale. 

«Min historie – personlige fortellinger fra og om 22. juli» presenterer noen av historiene til de som på ulike måter opplevde 22. juli 2011 på nært hold. Her finner du vitneberetninger i form av videoopptak hvor overlevende, etterlatte og andre forteller om tiden før, under og etter 22. juli. Vi har også samlet vitnefortellinger i form av 

Utstillingen i 22. juli-senteret forteller om terrorangrepene 22. juli 2011 og samfunnets håndtering av angrepene i tiden etterpå. Senteret er lokalisert i deler av første etasje i Høyblokka i regjeringskvartalet.

Under pressevisningen vil Tor Einar Fagerland, prosjektleder for utstillingen, fortelle om hvordan utstillingen er bygd opp og vise pressen rundt.


De som ble direkte berørt 22. juli 2011 har anledning til å se utstillingen før den åpner for publikum. Siste omvisning for de berørte er beregnet avsluttet 21. juli kl. 18.30.
Ny sperrefrist på bilder og eventuell tekst fra pressevisningen er 

 Av hensyn til de pårørende ber vi redaksjonene respektere dette.


På grunn av plasshensyn ber vi om påmelding til pressevisningen. Send e-post til akl@kmd.dep.no med navn (på samtlige, både journalist og fotograf), redaksjon og telefonnummer.
Pressevisningen er kun åpen for pressen, husk pressekort.
Oppmøte på Johan Nygaardsvolls plass ved vannspeilet kl. 13.20.

Frist for påmelding til pressevisningen:

22. juli-senteret åpnes av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner 22. juli kl. 09.45. Vi gjør oppmerksom på at pressen ikke har anledning til å besøke utstillingen under den offisielle åpningen. Det blir tatt bilder og video fra omvisningen som blir gjort tilgjengelig for pressen. Senteret åpner for publikum kl. 14.00 samme dag.

Institutt for historiske studier ved er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU har det faglige ansvaret for senteret. Utstillingen er laget i nært samarbeid med AUF og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon står for driften.

 Seniorrådgiver Ann Kristin Lindaas, tlf. 4524 1781, e-post akl@kmd.dep.no

I arbeidet med «Min historie – Personlige fortellinger fra og om 22. juli», håper 22. juli-senteret å favne et bredt spekter av fortellinger. Så langt er nærmere 80 mennesker med personlig tilknytning til 22. juli på ulike måter bidragsytere til prosjektet.

På sikt ønsker vi å nå ut til så mange som mulig som ønsker å bidra med sin historie – i møte med elever, gjennom videoopptak, tekst eller andre bidrag.

Undervisning

Your Majesties,

Dear Eskil,

Dear all of you,

It is nearly two days since Norway was hit by the worst atrocity it has seen since the Second World War. On Utøya, and in Oslo.

It seems like an eternity.

These have been hours, days and nights filled with shock, despair, anger and weeping.

Today is a day for mourning.

Today, we will allow ourselves to pause.

Remember the dead.

Mourn those who are no longer with us.
92 lives have been lost. Several people are still missing.

Every single death is a tragedy. Together they add up to a national tragedy.

We are still struggling to take in the scale of this tragedy.

Many of us know someone who has lost their life. Even more know of someone.
I knew several.

One of them was Monica. She worked on Utøya for 20 years or so. For many of us she was Utøya.

Now she is dead. Shot and killed while providing care and security for young people from all over the country.

Her husband John and daughters Victoria and Helene are in Drammen Church today.

It is so unfair. I want you to know that we are weeping with you.

Another is Tore Eikeland.

Leader of the Labour Youth League in Hordaland and one of our most talented young politicians.

I remember him being met with acclaim by the whole Labour national congress when he gave a stirring speech against the EU Postal Directive, and won the debate.

Now he is dead. Gone for ever. It is incomprehensible.

These are two of those we have lost.

We have lost many more on Utøya and in the government offices.

We will soon have their names and pictures. Then the full extent of this evil act will become apparent in all its horror.

This will be a new ordeal.

But we will get through this too.

Amidst all this tragedy, I am proud to live in a country that has managed to hold its head up high at a critical time.

I have been impressed by the dignity, compassion and resolve I have met.

We are a small country, but a proud people.


We are still shocked by what has happened, but we will never give up our values.
Our response is more democracy, more openness, and more humanity. But never naivety.

No one has said it better than the Labour Youth League girl who was interviewed by CNN:
‘If one man can create that much hate, just imagine how much love we can create together.’
Finally, I would like to say to the families all over the country who have lost one of their loved ones:

You have my and the whole of Norway’s deepest sympathy for your loss.

Not only that. The whole world shares your sorrow.

I have promised to pass on the condolences of Barack Obama, Vladimir Putin, Frederik Reinfeldt, Angela Merkel, David Cameron, Dimitry Medvedev and many other heads of state and government.
This cannot make good your loss. Nothing can bring your loved ones back.

But we all need support and comfort when life is at its darkest.

Now life is at its darkest for you.

I want you to know that we are there for you.

Deres majesteter,

kjære Eskil,

kjære alle sammen,

Det er nå snart to døgn siden Norge ble rammet av den største ugjerningen siden krigen. På Utøya og i Oslo.

Det føles som en evighet.

Det har vært timer, dager og netter fylt av sjokk, fortvilelse, sinne og gråt.

I dag er det tid for sorg.

I dag skal vi tillate oss å stoppe litt opp.

Minnes de døde.

Sørge over dem som ikke er mer.

92 menneskeliv er gått tapt. Flere er fortsatt savnet.

Hver og en av de som er gått bort er en tragedie. Til sammen utgjør tapet en nasjonal tragedie.

Fortsatt strever vi med å begripe omfanget.

Mange av oss kjente noen som er borte. Enda flere vet om noen.

Jeg kjente flere.

En av dem var Monica. I rundt 20 år jobbet hun på Utøya. For mange av oss var hun Utøya.

Nå er hun død. Skutt og drept mens hun skapte omsorg og trygghet for ungdom fra hele landet.

Hennes mann John og døtrene Victoria og Helene er i Drammen kirke i dag.

Det er så urettferdig. Dere skal vite at vi gråter med dere.

En annen som er borte er Tore Eikeland.

Leder av AUF i Hordaland og en av våre aller mest talentfulle ungdomspolitikere.

Jeg husker at han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv, og vant.

Nå er han død. Borte for alltid. Det er ikke til å begripe.


Dette er to av dem vi har mistet.

Vi har mistet mange andre, på Utøya og i regjeringsbygget.

Snart får vi navn og bilde på alle. Da vil omfanget av ondskapen tre fram i all sin gru.

Det blir en ny prøvelse.

Men vi skal klare den også.

Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid.

Jeg er imponert over hvor mye verdighet, omsorg og fasthet jeg har møtt.


Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.

Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.

Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.


Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN:
”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”


Til slutt. La meg si til familier over hele landet som har mistet en av sine kjære:

Dere har min og hele Norges dypeste medfølelse i sorgen.

Ikke bare det. Hele verden føler med dere.

Jeg har lovet å overbringe kondolanser til dere fra Barack Obama, Vladimir Putin, Frederik Reinfeldt, Angela Merkel, David Cameron, Dimitry Medvedev og mange andre statsledere og regjeringssjefer.


Dette kan aldri erstatte tapet. Ingenting kan bringe deres kjære tilbake.

Men vi trenger støtte og trøst når livet er som mørkest.

Nå er livet som mørkest for dere.

Dere skal vite at vi er der for dere.

By Maja Gudim Burheim, former Head of Documentation and Exhibitions, and Witness Coordinator for the 22 July Centre. Today she works as Remembrance- and project manager at Utøya. 

This text is published as part of the 22 July Centre's first publication on the becoming and developement of the Centre from 2015 up to today. The publication can be read in full in the 22 July Centre in Teatergata 10 in Oslo. 

Av Maja Gudim Burheim, tidligere fagansvarlig for dokumentasjon og utstilling, og vitnekoordinator i 22. juli-senteret. I dag jobber hun som Minne- og prosjektansvarlig på Utøya. 

Teksten er utgitt som en del av 22. juli-senterets første publikasjon om tilblivelsen og utvikling av senteret fra 2015 til i dag. Publikasjonen kan leses i sin helhet i 22. juli-senteret i Teatergata 10.

Kamilla Freyr, Universitetslektor ved Institutt for estetiske fag ved Fakultet for teknologi, kunst og design ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Minnekultur

Bevaring av gjenstander

Det handler om mennesker

Minnesteder og debatt

Erindringens scener – minnekunst i det offentlige rom etter 22. juli

Sosiale medier og kjærlighetsfortellingen om 22. juli

Pressevisning av 22. juli-senteret

Statsminister Jens Stoltenberg tale på Rådshusplassen i Oslo, 25. juli 2011

«Minnering»

Spontane minnesteder – sorg i fellesskap

Videoopptak av vitneberetninger

Ønsker du å bidra med din fortelling?

Oslo Domkirke, statsminister Jens Stoltenberg tale, 24. juli 2011

Historier om de vi mistet

En samling av taler etter terrorangrepet 22. juli

H.M. Kong Harald tale, 23. juli 2011

Minnemarkering i moskeen i Åkebergveien, utenriksminister Jonas Gahr Støre, 26. juli 2011

No startar bygginga av eit permanent 22. juli-senter

Nå kan du se kunstinstallasjonen “Minnering” i 22. juli-senteret

Minnemarkeringer i ulike religioner og livssyn etter terrorangrepene 22. juli 2011

Tekst, lyd og andre typer vitnefortellinger