Muslimfiendtlighet

Muslimfiendtlighet utgjør ikke bare en del av det høyreekstreme tankegodset, men er også utbredt i vårt samfunn, både i mediedekning, politisk retorikk, sosiale medier og i form av økende hatytringer. Denne artikkelen undersøker hva muslimfiendtlighet er, hvordan det kommer til uttrykk og konsekvensene det kan ha.

Hva betyr «muslimfiendtlighet»?

Muslimfiendtlighet er en form for rasisme hvor kulturelle og religiøse markører benyttes for å fremheve annerledeshet og legitimere underordning og diskriminering av muslimer. Muslimfiendtlighet, også omtalt som islamofobi av internasjonale forskere, er hat, negative fremstillinger, generaliseringer og stereotypisering av muslimer (Bangstad, 2015, s. 11-12). Fenomenet bygger på en essensialisering av muslimer som betyr at man tillegger alle muslimer en felles “essens” altså at de deler de samme holdningene, verdiene, og handlingene kun fordi de er muslimer. Det innebærer også en deterministisk forestilling om hva islam er og at muslimer handler i tråd med denne forestillingen (Bangstad, 2015, s.10).

I kontrast til dette er den muslimske befolkningen i Norge svært mangfoldig med ulikt språk, kultur og trospraksis. Muslimer i Norge har bakgrunn som arbeidsinnvandrere, flyktninger, etterkommere av innvandrere og en liten gruppe som har konvertert. Til tross for at den muslimske befolkningen er svært mangfoldig så blir muslimer likevel ofte omtalt som en homogen gruppe, noe som bidrar til en essensialisering av muslimer.

Muslimfiendtlighet er en forestilling om at muslimer er mindre verdt på grunn av deres religiøse bakgrunn, og at de ikke skal ha de samme rettighetene som andre i samfunnet (Bangstad 2015, s. 12). Fenomenet inkorporerer ideene fra den klassiske biologiske rasismen. Det å være muslim eller antatt muslim spiller den samme rollen som hudfarge eller “rase” gjør i den klassiske biologiske rasismen (Bangstad 2015, s. 6). Muslimfiendtlighet kan også være interseksjonell, altså sammenfallende, med klassisk biologisk rasisme ettersom man både kan oppleve rasisme på grunn av hudfarge og religiøs tilhørighet. Hudfarge og etnisitet kan også spille inn på hvilke antagelser man gjør av hvem som er muslim. Dette ser vi blant annet i rapporten til Antirasistisk Senter som dokumenterte opplevd hets og trakassering av muslimer og antatte muslimer den ettermiddagen 22. juli, - i timene før Breiviks identitet ble kjent (Harr og Partapuoli, 2012). Muslimfiendtlighet rammer dermed også de som ikke identifiserer seg selv som muslim.

Fra klassisk til kulturell og religiøs rasisme

På 1980-tallet og utover ser man at høyreekstreme aktører som tidligere hadde et utelukkende fokus på hudfarge og etnisitet får en dreining mot at muslimer og islam presenteres som hovedfienden i deres ideologi (Bangstad, 2015, s. 23; Kultur og likestillingsdepartementet 2024). Den klassiske rasismen lever videre i høyreekstrem ideologi, men den artikuleres gjennom kulturelle og religiøse termer. I det offentlige ordskiftet ser man også hvordan kulturelle og religiøse markører brukes for å skape et skille mellom majoritetskultur og muslimers religiøse praksis. Dette kan man for eksempel se i uttalelser fra politikere hvor man skaper en kontrast mellom majoritetsvaner slik en politiker skrev i et sosiale mediet innlegg: «Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt» (Tjernshaugen, 2016), mens muslimers praksis om halalmat, hijab og avhold til alkohol blir fremstilt som avvik.

Man finner også andre eksempler på retorikk som går på at muslimer ikke er forenlig med demokratiske verdier og ikke ønsker å innordne seg vestlige samfunn. Slike fremstillinger bidrar til å bygge på og reprodusere en dikotomi der muslimer blir “de andre” og en motsats til majoritetsfellesskapet.

Konspirasjonsfortellinger – «snikislamisering»

I høyreekstrem ideologi fremstilles islam og muslimer som en eksistensiell trussel gjennom konspirasjonsfortellinger som Eurabia og the Great Replacement. Disse feilaktige fortellingene går ut på at den politiske eliten, i samarbeid med muslimer, står bak en skjult og koordinert overtagelse av samfunnet. Konspirasjoner er tvilsomme og udokumenterte fortellinger som ikke har basis i forskning (NOU 2024: 3, s. 64). Samtidig er det slik at når konspirasjonsfortellinger helt eller delvis gjengis i politisk retorikk og i mediaframstillinger kan det påvirke hvilket bilde man danner seg av muslimer. Dette kunne man for eksempel se i det offentlige ordskiftet da en politiker på landsmøte i eget parti i 2009 benyttet begrepet snikislamisering (Dagsavisen, 2019). Påstanden snikislamisering bygger videre på konspirasjonsfortellingene: Eurabia og the Great Replacement.

Begrepet snikislamisering illustrerer hvordan politisk retorikk kan legitimere forestillinger om muslimers tilstedeværelse som en trussel mot samfunnet. Når politikere eller andre samfunnsaktører bruker ord og retorikk som har gjenklang i konspirasjonsfortellinger så kan det bidra til å normalisere høyreekstreme holdninger i samfunnet.På sikt kan det skape en opplevelse hos høyreekstreme aktører av at de har bredere støtte i befolkningen, når det i realiteten er de færreste som støtter tankegodset.

Hva viser undersøkelser og studier?

De siste årene har forskningen dokumentert utbredelse av muslimfiendtlighet i Norge og statistikk på opplevd diskriminering og hets blant muslimer og antatte muslimer. Her er noen nøkkelfunn:

• 31% har utbredte fordommer mot muslimer og 22% har fiendtlige holdninger til muslimer og islam (HL-Senteret 2024, s.7)
• 33% mener at muslimer er en trussel mot norsk kultur og 44% mener at muslimer har selv skylden for økende muslimfiendtlighet (HL-Senteret 2024, s. 8)
• Søkere med muslimsk bakgrunn må sende dobbelt så mange søknader for å kalles inn til jobbintervju. Muslimske menn må søke tre ganger så mange stillinger som majoriteten (Midtbøen og Larsen, 2024).
• De to mest vanlige kombinasjonene av sammenfallende hatmotiv i Politiets register er hudfarge/etnisitet og religion (Politiet, 2023)
• 60,4% av hatmotiv i kategorien religion/livssyn er hatmotiv rettet mot muslimer (Politiet, 2023)
• Muslimer opplever mindre aksept for å være norsk hos andre selv om de er tilbøyelig for å anse seg selv som norske (Fafo, 2024)

Konsekvensene av muslimfiendtlighet

Muslimfiendtlighet har negative konsekvenser for de av oss som utsettes for det og for samfunnet i helhet.

• For de som opplever dette på kroppen så kan det skape psykisk og fysisk uhelse og en frykt for å delta i sosiale arenaer og vise sin tro og kultur.
• Diskriminering i arbeidslivet og boligmarkedet påvirker sosial mobilitet i negativ retning dette vil si gruppens mulighet til å få bedre levekår.
• Muslimfiendtlighet skaper en mistenkeliggjøring og et skille mellom «oss» og «dem» og dette kan påvirke viljen til å finne løsninger sammen. Det kan føre til lavere politisk deltagelse og lavere tillit til samfunnsinstitusjoner.
• Svekker demokratiet blant annet ved at det undergraver likestilling, religionsfrihet og rettsikkerhet.
• Økonomi og innovasjon – diskriminering kan gjøre at folk ikke får utnyttet sitt fulle potensial og på samfunnsnivå kan det føre til at vi mister tilgang på nødvendig arbeidskraft og dyktig fagfolk i ulike felt.

Når muslimfiendtlighet normaliseres, kan det skape grobunn for ekstrem vold. Tidligere terrorangrep og voldshandlinger i Norge illustrerer dette, blant annet det høyreekstreme terrorangrepet mot Frogner moske i 1985, drapet på norsk-somalisk Mahamed Jamal Shirwac i 2008 (NOU 2024: 3, s. 138) og drapet på Tamima Nibras Juhar 23. august 2025. Selv om 22. juli ikke var et direkte angrep på muslimer slik angrepet på Al-Noor moskeen i 2019 var så vet vi likevel at muslimfiendtlighet var et sentralt motiv for angrepet. Dette fremgår tydelig i manifestet til Breivik hvor han deler sin ideologiske overbevisning. Disse høyreekstreme voldshandlingene viser at muslimfiendtlighet er et vedvarende samfunnsproblem som i ytterste konsekvens kan eskalere til dødelig terror.

Bekjempelsen av muslimfiendtlighet krever et bredt samfunnsansvar. Politisk retorikk og mediefremstillinger som bidrar til å opprettholde eller forsterke muslimfiendtlige forestillinger må utfordres. Samtidig er det nødvendig å være oppmerksom på hvordan høyreekstreme aktører bruker argumenter om «kulturforsvar» for å legitimere rasisme. Muslimfiendtlighet undergraver ikke bare tryggheten til de som rammes direkte, men også

grunnleggende demokratiske verdier og prinsipper som tillit, likeverd, religionsfrihet og rettssikkerhet.

Litteraturliste:

Harr, A. og Partapuoli, K. H. (2012). «Om trakkasering av muslimer og innvandrere etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet 22.07.2011». Antirasistisk senter. Hentet fra:

Bangstad, S. (2014). Anders Breivik and the Rise of Islamophobia.Zed Books.

Bangstad, S. (2015). Islamofobi og rasisme. Hentet fra:

Berg, Ole T., og Gisle, J. (24.januar 2023). Stortinget. I Store Norske Leksikon 

Bauhus, Vegard B. (26.november 2024). Utlendingsloven. I Store Norske Leksikon

Dalen, K. mfl. (2024). «Hverdagsliv og integrering. Deltakelse, tillit, tilhørighet og diskriminering blant personer med innvandrerbakgrunn». Fafo, 2024. Hentet fra:

Larsen, M.H, (20.09.2019). 2009-2019: Ti år med begrepet “snikislamisering. Dagsavisen. Hentet 19.08.2025 fra

Iversen, Lars L,. (2022) “Når er religiøs diskriminering rasisme?” i Cora Alexa Døving (Red), Rasisme – fenomenet, forskningen, erfaringen. Universitetsforlaget

Kultur – og likestillingsdepartementet. (2024). Handlingsplan mot muslimfiendtlighet 2025-2030. Hentet fra:

Midtbøen, Arnfinn H., og Larsen, Edvard N. (2024). «Det etniske hierarkiet – Diskriminering på grunnlag av landbakgrunn, religion og hudfarge i det norske arbeidsmarkedet». URL:

Politiet (2024). «Hatkriminalitet i Norge 2023». Hentet fra:

Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter (2024). «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2024.» Hentet fra:

Tjernshaugen, K. (18.10.2016). Listhaug: Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Aftenposten.