En samling av taler etter terrorangrepet 22. juli
Taler 22. juli-29. juli 2011
I dag er Norge rammet av to sjokkerende, blodige og feige angrep.
Vi vet ikke hvem som angrep oss. Mye er fortsatt usikkert.
Men vi vet at mange ér døde og mange såret.
Vi er alle rystet over ondskapen som traff oss så brutalt og brått.
Dette er en kveld som krever mye av oss alle.
Dagene som følger kan komme til å kreve enda mer.
Det er vi beredt til å møte. Norge står sammen i krisetider.
Vi sørger over våre døde.
Vi lider med de sårede.
Og vi føler med de pårørende.
Dette handler om angrep på uskyldige sivile. På ungdom på sommerleir. På oss.
Jeg har et budskap til de som angrep oss. Og til de som står bak.
Det er et budskap fra hele Norge:
Dere skal ikke få ødelegge oss.
Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.
Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.
Ingen skal få bombe oss til taushet.
Ingen skal få skyte oss til taushet.
Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.
I kveld og i natt skal vi ta vare på hverandre.
Gi hverandre trøst, snakke sammen og stå sammen.
I morgen skal vi vise verden at det norske demokratiet blir sterkere når det gjelder.
Vi skal finne de skyldige og holde dem ansvarlig.
Det viktigste i kveld er å redde menneskeliv, og vise omsorg for alle som er rammet og deres pårørende.
Jeg vil gi min anerkjennelse til politi, helsepersonell og alle andre som i disse timer gjør en formidabel innsats for å hjelpe mennesker og begrense skader.
Vi må aldri oppgi våre verdier.
Å vise at vårt åpne samfunn består også denne prøven.
At svaret på vold er enda mer demokrati.
Enda mer humanitet.
Men aldri naivitet.
Det skylder vi ofrene og deres pårørende.
I natt ble det klart at det som skjedde på AUFs sommerleir på Utøya i går, er en nasjonal tragedie. Ikke siden krigen har landet vårt opplevd en større ugjerning.
Minst 80 unge mennesker er revet bort på Utøya. Vi har også mistet medarbeidere i regjeringskvartalet.
Det er ikke til å begripe. Det er som et mareritt.
Et mareritt for de unge som ble drept. For deres nærmeste. Mødre, fedre og søsken som brutalt ble konfrontert med døden.
Men også for dem som overlevde og deres pårørende. Hver og en som var på Utøya er rammet for livet.
Unge mennesker har opplevd ting ethvert menneske skulle vært forskånet for. Frykt, blod og død.
Jeg kan ikke få uttrykt med ord hvor mye jeg føler med alle som er rammet.
I dag – om få timer – skulle jeg ha møtt de unge på Utøya. Mange av dem er ikke lenger i live.
For meg er Utøya mitt ungdoms paradis som i går ble forvandlet til et helvete.
Nå handler det om å støtte og hjelpe de som står midt oppe i sorgen.
Mange jobber fortsatt med å redde liv. Selv besøkte jeg Ullevål sykehus i natt og ga anerkjennelse til det enestående arbeidet helsepersonell gjør der.
Vår takk går også til mannskaper i politi, brannvesen og alle andre som nå gjør en stor innsats. Også frivillige har meldt seg.
Alle gjør en imponerende innsats. Det er jeg glad for. Vi føler alle et behov for å bidra, snakke sammen og ta vare på hverandre.
I natt snakket jeg med AUF-leder Eskil Pedersen. Han bruker alle sine krefter på å trøste å bistå alle som er rammet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre og kulturminister Anniken Huitfeldt har vært på Sundvollen i natt og i morgentimene og bistått de som har kommet fra Utøya og pårørende.
Mange venter fortsatt på svar.
Jeg vil senere i dag selv reise til Sundvollen for å møte de som er rammet og de pårørende.
Nå i morgentimene vil de mest berørte statsrådene samles, og senere i dag vil regjeringen møtes.
Det vil bli flagget på halv stang for å gi uttrykk for hele landets sorg over den tragedien som har rammet oss.
Norge er rammet av en nasjonal tragedie. Det vi inderlig håpet aldri ville skje, har likevel skjedd.
På Sundvolden i dag møtte vi unge mennesker og deres pårørende som delte sine grusomme historier med oss. De har gjennomlevd et døgn som ingen av oss kan sette oss inn i. Våre tanker og dypeste medfølelse går til alle dem som er rammet, i Oslo og på Utøya.
Politiet, hjelpemannskaper, helsepersonell og frivillige har kjempet for å redde liv og gjort en heltemodig innsats for oss alle, også med fare for egne liv. Alle er vi preget av dette ufattelige som har slått inn over oss, og har med vantro tatt imot nyhetene om det økende antall døde.
Midt i alt det vonde og uoversiktlige har vi sett Statsministeren, Regjeringen og departementene håndtere situasjonen på en utmerket måte.
Både som enkeltmennesker og som nasjon vil vi bruke lang tid på å fordøye og bearbeide inntrykk, sorg og følelser. I denne prosessen trenger vi hverandre. Over hele landet har mennesker mistet noen de er glad i. Det er mange barn og unge som er redde i dag. De må vi ta spesielt godt vare på. For mange er det viktig å være sammen, mens andre har behov for stille refleksjon. Det er godt at landets kirker er åpne for alle som ønsker å tenne lys og trenger et sted å være. Det er også flott at lokale myndigheter og frivillige organisasjoner har et tilbud til dem som føler behov for å komme sammen.
Det er fremdeles mye vi ikke vet om bakgrunnen for gårsdagens grufulle hendelser, og det er viktig at vi lar de ansvarlige arbeide med å få klarhet i dette. Men noe vet vi: Handlingene som ble utført i Oslo og på Utøya er et angrep på det norske samfunnet vi setter så høyt. Og de er et angrep på kjernen av det norske demokrati.
Det er når nasjonen vår blir satt på prøve at styrken, samholdet og motet til det norske folk blir tydelig. Nå står vi fast ved verdiene våre.
Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.
Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv.
Jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.
Deres majesteter,
kjære Eskil,
kjære alle sammen,
Det er nå snart to døgn siden Norge ble rammet av den største ugjerningen siden krigen. På Utøya og i Oslo.
Det føles som en evighet.
Det har vært timer, dager og netter fylt av sjokk, fortvilelse, sinne og gråt.
I dag er det tid for sorg.
I dag skal vi tillate oss å stoppe litt opp.
Minnes de døde.
Sørge over dem som ikke er mer.
92 menneskeliv er gått tapt. Flere er fortsatt savnet.
Hver og en av de som er gått bort er en tragedie. Til sammen utgjør tapet en nasjonal tragedie.
Fortsatt strever vi med å begripe omfanget.
Mange av oss kjente noen som er borte. Enda flere vet om noen.
Jeg kjente flere.
En av dem var Monica. I rundt 20 år jobbet hun på Utøya. For mange av oss var hun Utøya.
Nå er hun død. Skutt og drept mens hun skapte omsorg og trygghet for ungdom fra hele landet.
Hennes mann John og døtrene Victoria og Helene er i Drammen kirke i dag.
Det er så urettferdig. Dere skal vite at vi gråter med dere.
En annen som er borte er Tore Eikeland.
Leder av AUF i Hordaland og en av våre aller mest talentfulle ungdomspolitikere.
Jeg husker at han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv, og vant.
Nå er han død. Borte for alltid. Det er ikke til å begripe.
Dette er to av dem vi har mistet.
Vi har mistet mange andre, på Utøya og i regjeringsbygget.
Snart får vi navn og bilde på alle. Da vil omfanget av ondskapen tre fram i all sin gru.
Det blir en ny prøvelse.
Men vi skal klare den også.
Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid.
Jeg er imponert over hvor mye verdighet, omsorg og fasthet jeg har møtt.
Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.
Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.
Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.
Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN:
”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
Til slutt. La meg si til familier over hele landet som har mistet en av sine kjære:
Dere har min og hele Norges dypeste medfølelse i sorgen.
Ikke bare det. Hele verden føler med dere.
Jeg har lovet å overbringe kondolanser til dere fra Barack Obama, Vladimir Putin, Frederik Reinfeldt, Angela Merkel, David Cameron, Dimitry Medvedev og mange andre statsledere og regjeringssjefer.
Dette kan aldri erstatte tapet. Ingenting kan bringe deres kjære tilbake.
Men vi trenger støtte og trøst når livet er som mørkest.
Nå er livet som mørkest for dere.
Dere skal vite at vi er der for dere.
I kveld er gatene fylt av kjærlighet.
Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.
Vi har valgt å møte hat med samhold.
Vi har valgt å vise hva vi står for.
Norge er et land i sorg. Vi tenker på alle som har lidd tap. Som savner.
På alle som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette tryggheten vår. Og på lederne våre som har blitt satt på vanskelige prøver de siste dagene.
De som oppholdt seg på Utøya og i Regjeringskvartalet var mål for terroren, men den rammer oss alle.
Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få.
Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til beste for hverandre og samfunnet vi lever i.
Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i.
Kjære unge: Dere er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Det er dere som skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha i årene framover. Hver og en av dere er umistelige. Men vi har mistet mange.
Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.
I kveld er gatene fylt av kjærlighet.
Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort.
Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.
Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene.
Vi kan velge å stå sammen.
Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg.
Sammen har vi en jobb å gjøre. Det er en jobb som må gjøres rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet, i det frivillige, av menn og av kvinner, i distriktene og i byen.
Vi vil ha et Norge:
Hvor vi lever sammen i felleskap med frihet til å mene og ytre oss.
Hvor vi ser forskjeller som muligheter.
Hvor friheten er sterkere enn frykten.
I kveld er gatene fylt av kjærlighet.
Kjære alle sammen,
For et syn!
Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen.
Dere er folkeviljen.
Tusener på tusener av nordmenn, i Oslo og over hele landet, gjør det samme i kveld.
Erobrer gatene, torgene – det offentlige rom med samme trassige budskap:
Vi er sønderknust, men vi gir oss ikke.
Med fakler og roser gir vi verden beskjed.
Vi lar ikke frykten knekke oss.
Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.
Det folkehavet jeg ser foran meg her i dag, og den varmen jeg kjenner fra mennesker over hele landet gjør meg sikker i min sak.
Norge består prøven.
Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.
I kveld skriver det norske folk historie.
Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011.
Det blir et Norge før og et etter 22. juli.
Men hvilket Norge bestemmer vi selv.
Norge skal være til å kjenne igjen.
Vårt svar har vokst i styrke gjennom de ubegripelige timene, dagene og nettene vi har bak oss, og det bekreftes med kraft i kveld.
Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke.
Det er oss. Det er Norge.
Vi skal ta tryggheten tilbake!
Etter angrepene i Oslo og på Utøya har vi vært forent i sjokk, fortvilelse og sorg.
Slik vil det fortsatt være, men ikke bare slik.
Sakte vil de første av oss begynne å bli klare til å møte en hverdag igjen. Andre vil trenge mer tid.
Det er viktig at vi respekterer ulikhetene. Alle måter å sørge på er like normale.
Fortsatt gjelder det å ta vare på hverandre.
Vise omsorg.
Snakke med dem som er rammet hardest.
Være medmennesker.
Vi som er samlet her har en beskjed til dere som har mistet en av deres kjæreste:
Vi er her for dere.
I tillegg skal vi rette blikket mot Norge etter 22. juli 2011.
Vi skal vokte oss for å trekke for mange, og for bastante konklusjoner mens vi er et land i sorg, men noen løfter kan vi gi hverandre allerede i kveld.
For det første.
Ut av alt det vonde øyner vi paradoksalt nok spiren til noe verdifullt.
Det vi ser i kveld kan være den største og den viktigste marsjen det norske folk har lagt ut på siden den 2. verdenskrig.
En marsj for demokrati, samhold og toleranse.
Folk over hele landet står i dette øyeblikk skulder ved skulder.
Vi kan lære av det. Gjøre mer av det.
Hver og en av oss kan gjøre demokratiets vev litt sterkere. Det ser vi her.
For det andre.
Til de unge vil jeg si dette.
Massakren på Utøya er også et angrep på unge menneskers drøm om å bidra til en bedre verden.
Deres drømmer ble brutalt knust.
Dine drømmer kan bli virkelighet.
Du kan føre videre ånden fra i kveld. Du kan gjøre en forskjell.
Gjør det!
Min oppfordring er enkel.
Engasjer dere. Bry dere.
Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter.
Bruk stemmeretten.
Frie valg er juvelen i demokratiets krone.
Ved å delta sier du et rungende ja til demokrati.
Til slutt.
Jeg er uendelig takknemlig over å leve i et land der folk i en kritisk tid tar til gatene med blomster og lys for å slå ring om demokratiet.
Og for å hedre og minnes dem vi har mistet.
Det viser at Nordahl Grieg hadde rett:
”Vi er så få her til lands, hver fallen er bror og venn”
Dette skal vi ta med oss når vi tar fatt på arbeidet med å forme Norge etter 22. juli 2011.
Våre fedre og mødre lovet hverandre ”Aldri mer 9. april”
Vi sier ”Aldri mer 22. juli”.
Styrke – fred – forsoning – samhørighet; dette er ofte det vi kommer til moskeene, kirkene og synagogene for.
I vår fortvilelse, i vår sårbarhet.
Ikke for å hente alle svar, men for å hente styrke. Jeg leser fra Koranens kapittel 113 (Morgengryet): ”Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre (...) mot ondt fra mørket når det bryter inn”. Lignende sitater har vi i andre hellige tekster som gir mennesker trøst i denne tunge tid.
Ett minutts stillhet har vært flere dager med smerte.
Jeg kommer nå direkte fra Ullevål sykehus hvor jeg har møtt overlevende, hardt sårede, ungdom – som er preget for livet. Jeg har også møtt fortvilte foreldre – som ikke får se sine kjære igjen.
Vi må stå samme lenge. Vi kommer til å trenge hverandre lenge.
Vi er en dypt preget nasjon – men vi er ikke handlingslammet. Norge fungerer. Norge tar sitt ansvar. Norge er gjenkjennelig.
Hvis det var noe departementsarbeiderne fra Regjeringskvartalet eller ungdommene på Utøya sto for, så var det verdier som demokrati, rettsstat, rettferdighet og orden. Verdier som samler alle gode mennesker i dette landet.
Vi står sammen, på tvers av alle skillelinjer.
Søndag i Oslo domkirke siterte statsministeren AUF-jenta som overlevde angrepet på Utøya; et sitat som nå går verden rundt: ”Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen”.
Det er det nasjonen gjør nå. Det er det vi gjør her sammen i kveld. Vi viser kjærlighet sammen – og vi tar vare på hverandre.
Vi minnes – og vi ser fremover. For dette vet vi: Vi vil videre – og livet vil gå sin gang. Som nasjon vil vi for alltid være preget av 22. juli, men vi vil ikke la tiden stoppe.
Vi skal leve videre, slå ring om demokratiet, det åpne samfunnet, menneskerettighetene og de unges håp om en bedre verden.
Det viktigste i dag og i dagene som kommer er at vi tar vare på dem som lever med de største smertene både på kropp og sinn: De som mistet sine kjæreste, og de sårede som kjemper for sine liv.
Kjære venner,
For 20 og 30 år siden hadde vi ikke hatt disse forsamlingene i vårt land. Norge er et land i forandring.
Historikerne forteller oss at det eneste som er konstant, er forandring. Hvordan skal vi møte disse forandringene sammen? Hvordan skal vi møte dem når noen blir urolige, når noen nærer frykt og når noen viser hat?
Jeg tror vi finner håpet i at vi møter forandringene på trygg, felles grunn.
Norge er et demokrati. Norge er en rettsstat. Norge slutter seg til og respekterer de universelle menneskerettighetene. Med dette som utgangspunkt kan vi være forskjellige.
Vi kommer til å ha en stor samtale i vårt land i tiden som kommer om hvordan denne tragedien kunne være mulig.
Det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli kom ikke utenfra. Det kom fra noe midt iblant oss.
Vi skal ikke forhaste oss med å finne alle svarene. Men vi skal ta debatten og spørsmålene i søken etter svarene.
Måten vi gjør det på, blir en test på det demokratiet og de verdiene vi er samlet om. Derfor finner jeg stor styrke i at vi nå samles i våre felles hus. Dette er ikke mitt gudshus – men jeg føler meg hjemme her.
Jeg møtte en gutt fra Arendal i går som hadde svømt for livet fra Utøya. Jeg fortalte at jeg skulle hit til moskeen i dag og han sa da disse ordene: ”Vi som svømte fra Utøya, vi svømte ikke for noen gud, vi svømte for livet. Det var muslimer, kristne, ateister og folk av annen tro. Etterpå kom vi sammen og samlet oss om det viktigste: Livet, fellesskapet og den framtiden vi har sammen”.
Jeg henter min støtte i disse dagene fra det Utøya jeg møtte torsdag 21. juli. Det var soldagen over Utøya: Unge mennesker i glede – men også med det alvoret ungdom har når de ser fremover og bestemmer seg for å engasjere seg i samfunnet.
Utøya var det mangfoldige Norge verdig. Et sterkt fellesskap av verdier og med respekt for forskjeller.
Jeg tror både statsministeren og jeg er i en posisjon hvor vi kan formidle til alle dem som sørger en enorm bølge av varme fra hele verden. Jeg får telefoner gjennom hele dagen fra kolleger fra alle verdenshjørner og de gråter med meg på telefonen.
Budskapet fra det som skjedde i Norge 22. juli har rørt ved en hel verden. Vi skal ta den omtanken og omsorgen til oss.
Med dette skal vi ruste oss for å møte de debattene det norske demokratiet står foran. Dette skal vi gjøre sammen, på et felles verdigrunnlag, med dyp respekt for dem som har gått bort.
Kjære alle sammen,
I dag begraves de to første ofrene etter terrorangrepene.
Den ene er 18 år gamle Bano Rashid fra Nesodden.
I 1996 flyktet familien hennes fra Irak.
I Norge fant de trygghet.
Bano var den skoleflinke jenta som planla å bli jurist, og drømte om Stortinget.
Hennes drøm ble knust av skuddene på Utøya.
Jeg beundrer hennes foreldre, Beyan og Mustafa.
Beyan sa dette til Aftenposten:
”Svaret er ikke hat, men mer kjærlighet”.
I dag har familien tatt farvel med Bano i en seremoni som både var norsk og kurdisk.
Den andre er 19 år gamle Ismail Haji Ahmed fra Hamar.
Ismail var den livsglade artisten og danseinstruktøren.
Han inspirerte mange.
Og spredte glede til enda flere.
Jeg sørger over Bano og Ismail.
De har gitt det nye norske ”vi” ansikt.
Vi skal være ett fellesskap.
På tvers av religion, etnisitet, kjønn og rang.
Bano er norsk. Ismail er norsk. Jeg er norsk.
Vi er Norge. Det er jeg stolt av.
Jeg er også veldig stolt av at det norske folk består prøven.
Vi ble utsatt for et angrep mot hjertet av demokratiet.
Resultatet ble et styrket demokrati.
Et tettere samhold.
Vi søkte sammen i det første sjokket og den første fortvilelsen.
Senere fant vi sammen i protest.
Med roser og fakler fylte vi gatene og slo ring om demokratiet.
Nå inviterer jeg til samling om det norske ”vi”.
I avisene i dag ser vi bilder av en imam og en biskop som omfavner hverandre.
La det inspirere oss.
Vi er Norge.
Våre grunnverdier er demokrati, humanitet og åpenhet.
Med det som plattform skal vi respektere ulikhetene. Likeverdet. Likestillingen.
Og hverandre.
Vi skal tåle debattene. Ønske dem velkommen. Også de ubehagelige.
Vi skal kreve av hverandre at det norske ”vi” vokter grunnverdiene.
Slik kan vi utvikle og utvide vårt svar på terror og vold.
Svaret er enda mer demokrati.
Enda mer humanitet.
Men aldri naivitet.
De neste kapitlene i historien om Norge er det opp til oss å skrive.
Det blir et Norge før og et etter 22. juli 2011.
Hovedkursen er staket ut. Norge skal være til å kjenne igjen.
Resten er opp til oss selv.
Her vi står på hellig grunn er det viktig å si at vi skal respektere hverandres tro.
Så skal mangfoldet blomstre og fargelegge bildet av det norske ”vi”.
Slik ærer vi Bano, Ismail og de andre som døde i angrepene mot Utøya og Oslo.
Minnetaler i Oslo Spektrum den 21. august 2011
Kjære alle sammen.
Nå er nesten alle ord brukt opp.
De siste fire ukene har vært tunge for oss alle. Men nettopp da er det godt å kunne være sammen. Mine tanker har vært spesielt hos dere som var direkte berørt av terroren og dere som har mistet noen dere var glade i.
Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte.
Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.
Etter slike traumatiske opplevelser kan det ta lang tid å bygge seg opp igjen. I denne tiden er det viktig å huske på at sorgen har mange uttrykk, og det må være rom for dem alle. Følelse av skyld og angst, raseri og tomhet.
Vi fortsetter å sørge sammen. Men midt i sorgen har jeg også stort behov for å takke.
Jeg vil takke alle dere som var i regjeringskvartalet og på Utøya, og som har bestemt at det dere har opplevd ikke skal få knekke dere.
Jeg vil takke alle hjelpere - innenfor politiet, brannvesenet, helsevesenet, kirken og de religiøse miljøene, forsvaret, sivilforsvaret, frivillige organisasjoner – og alle dere som på egen hånd trådte til og bare måtte hjelpe. Alle sammen har vist oss hva omsorg og mot betyr i praksis når det gjelder som mest. Mange reddet andres liv, noen med fare for sitt eget. Fortsatt står mange på for å lindre sorg og støtte dem som trenger det.
Jeg vil også gjerne takke statsministeren, regjeringen og departementene. Statsministeren har på en imponerende måte maktet å være en trygg, nasjonal forankring i en unntakstilstand. Samtidig har han og hans apparat klart å holde hjulene i gang under svært krevende forhold. Lokale myndigheter har stilt opp på en imponerende måte, og de politiske partier har vist solidaritet - med hverandre, med folket og med de direkte berørte. Det har stått tydelig for meg at alle har gjort hva de kunne for å støtte og hjelpe.
I tiden som nå ligger bak oss har vi fulgt 77 mennesker til graven. Vi har alle fått muligheten til å bli litt kjent med hver enkelt av de omkomne - gjennom historier fortalt i media, og gjennom minneord. Vi mistet 77 mennesker som ønsket å bruke livene sine til beste for samfunnet de var en del av. Vi skal hedre deres minne ved å arbeide videre for verdier som var viktige for dem.
Jeg ønsker i dag å gjenta det jeg sa dagen etter tragedien:
Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.
Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv.
Og jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.
Tragedien har minnet oss om det grunnleggende som binder oss alle sammen i vårt flerkulturelle og mangfoldige samfunn. La oss ta vare på denne erkjennelsen – og la oss ta vare på hverandre. La oss som enkeltmennesker være tydelige på hva vi står for, og bruke våre muligheter til å påvirke samfunnet vi lever i på en positiv måte.
Tiden som kommer vil fortsette å kreve mye av oss alle.
For dere pårørende vil det være spesielt tungt når den nasjonale sorgen gradvis avtar. Når det sterke felleskapet vi har følt på denne tiden, ikke er fullt så merkbart lenger. Da trengs det medmennesker som ser dem som sørger og dem som sliter med livene sine – noen som kan være hos dem når oppmerksomhetens lys begynner å slukne.
Når hverdagen skal leves.
Som nasjon skal vi ta denne tiden med oss i våre hjerter, i vår erfaring – og huske at vi er vekket til en ny bevissthet om hva som virkelig betyr noe for oss.
Deres Majesteter,
Deres kongelige høyheter,
Kjære alle sammen,
I dag stanser vi tiden for å minnes de døde.
Vi gjør det som én nasjon.
Sammen mistet vi det umistelige.
77 liv.
Sammen vant vi over hatet.
Sammen omfavner vi åpenheten, toleransen og fellesskapet.
Vi har grått med dere som ble tvunget til det siste farvel ved graven.
Vi føler med dere som ikke blir kvitt bildene, lydene og luktene fra den svarte fredagen.
Vi har sagt takk til dere som reddet liv.
Takk til dere som lindrer smerte.
Hvert lys har varmet.
Hver tanke har trøstet.
Hver rose har gitt håp.
Vi er et lite land. Men et stort folk.
Sammen har vi mange spørsmål.
Sammen ber vi om ærlige svar.
Ikke for å gi andre enn gjerningsmannen skyld.
Men for å vite.
For å lære.
For å komme videre.
I respekt for de som ble revet bort, skal vi rette blikket framover.
Det betyr også å skille lag.
I hverdagen venter ulikhetene og uenighetene.
Mangfoldet.
Det hilser vi velkommen.
Tre oppdrag skal vi løse i ånden fra 22.juli-samholdet.
Det første er at vi skal se dere som bare så vidt har begynt på sorgens vei.
Familiens lange sorg har prøvelser vi andre bare kan ane.
Den tomme stolen ved søndagsmiddagen.
Bursdagen uten bursdagsbarnet
Den første julen.
Du kan hjelpe.
Bak en kake. Inviter på kaffe. Gå tur sammen.
En større gave enn godhet finnes ikke.
Det andre er å ha sansene åpne for alle tegn til ekstremisme.
Vi skal lære av de unge.
Vi skal møte hat med argumenter.
Vi skal invitere hjem de som har gått seg vill.
De som vil ty til vold skal vi bekjempe.
Med alle demokratiets våpen skal vi møte dem.
Overalt skal vi møte dem.
Vårt tredje oppdrag er å skape trygghet.
God beredskap skaper trygghet.
Synlig politi skaper trygghet.
Kontroller. Øvelser. Utstyr.
Alt dette skal vi ha.
Men vi trenger noe enda viktigere.
Vi trenger deg.
Uansett hvor du bor.
Uansett hvilken gud du tilber.
Hver og en av oss kan ta ansvar.
Hver og en av oss kan vokte friheten.
I fellesskap knytter vi en ubrytelig lenke av omsorg, demokrati og trygghet.
Det er vårt vern mot vold.
Deres Majesteter, kjære alle sammen,
Både vi som arbeider i regjeringskvartalet og dere ungdommer som var på Utøya denne sommeren har demokratiske verdier som et grunnlag for viktige valg vi har tatt i livet.
Vi valgte regjeringskvartalet som arbeidsplass. Dere valgte å bruke unge år på politisk arbeid. Vi har til nå kunnet arbeide uten å frykte for vår sikkerhet.
Så ble vi angrepet.
Jeg er fremdeles redd når jeg låser meg inn på kontoret mitt. Jeg holder persiennene nede slik at jeg slipper å se de ødelagte bygningene rett over gaten, og slipper å huske hva jeg så på plassen utenfor.
Vi som arbeider i departementene har som vår fremste oppgave å arbeide for at den politikken som regjeringen har gått til valg på blir gjennomført på en god måte. Vi er ikke politikere. Vi gjør jobben vår for den regjeringen folket velger.
Alle unge som deltar i politiske ungdomsorganisasjoner forbereder seg til en gang å ta politisk ansvar for styring av landet vårt – og dermed også ansvaret for styring av departementene, som er våre arbeidsplasser.
Jeg har hatt gleden av å arbeide for mange flotte statsråder som har startet sitt politiske virke som ungdommer.
Arbeidet i departementene er helt avgjørende for det demokratiet som ungdommene på Utøya ga livet sitt for. Vi sørger over å ha mistet gode kolleger, og over kolleger som er alvorlig skadde. Vi sørger over de unge.
I dag er jeg stolt over å kunne stå her og si at alle departementene var i full virksomhet gjennom hele krisen. I denne alvorlige situasjonen viste byråkratiet sin styrke. Hver enkelt ansatt og systemene som er bygd opp for å sikre demokratiet bestod den vanskeligste prøven Norge har vært utsatt for i fredstid.
Vi lot oss ikke bryte ned av terror. Det skal vi aldri gjøre.
Vår forvaltning bygger på stolte verdier: demokrati, likeverd og rettssikkerhet er bærebjelker for oss.
Det skal de også være i den viktige tiden som nå ligger foran oss. Vi skal bygge opp de knuste kontorene våre. Vi skal kunne føle oss trygge når vi går på jobb. Vi skal fortsatt arbeide for å bevare og styrke forvaltningen til beste for demokratiet og alle i Norge.
Årsmarkeringstaler etter 22. juli
Deres Majesteter,
Deres Kongelige Høyheter,
Kjære alle sammen,
I timene og dagene etter 22. juli i fjor var vi én nasjon.
Forent –
Først i sjokk og fortvilelse.
Så i et urokkelig forsvar av humanitet og mangfold –
Vårt åpne, tillitsfulle fellesskap.
Ett år etter samles vi i vissheten om at vi kan når vi må.
Gjerningsmannen tok mange liv.
Påførte ufattelig lidelse.
Bomben og skuddene var ment å forandre Norge.
Det norske folk svarte med å omfavne våre verdier.
Gjerningsmannen mislyktes.
Folket vant.
I dag minnes vi de 77 som ble drept.
Åtte av dem her i regjeringskvartalet.
De som døde 22. juli i fjor søkte ingen fare.
Tvert i mot.
De levde slik vi ønsker å leve i Norge.
Noen gikk i en gate.
Andre var på jobb.
Mange deltok på en ungdomsleir.
Døden rammet brått og uten nåde.
I ett år har barn gått den tunge veien til graven for å sørge over sin mor eller far.
Fedre og mødre har grått over sin elskede sønn eller datter ved den tomme sengen.
Og tusenvis av andre – søsken, besteforeldre, venner og kolleger – har følt savn og fortvilelse.
Det har i sannhet vært et tungt år.
Ikke en dag har gått uten at tragedien har fylt den offentlige samtalen.
Ikke minst om hva som fungerte og hva som gikk feil.
Det er en helt nødvendig og viktig debatt.
For å lære.
For å hindre at det skjer igjen.
I dag skal vi minne hverandre om at kjærligheten er evig:
Livets flamme er slukket.
Og smerten må dere bære for alltid.
Men de varme minnene kan ingen ta fra dere.
En fars trygge hånd.
Lydene fra et barnerom.
Godhet og glede lar seg ikke viske ut.
22. juli skal for all framtid knyttes til de som mistet livet.
Vi skal minnes våre døde i takknemlighet.
Og vi skal være der for dere som ble skadet.
Dere som bærer synlige og usynlige sår.
Vi har ikke glemt løftet vi ga hverandre for snart et år siden.
I små og store fellesskap skal vi se dere som sliter.
Som strever med å takle hverdagen.
Som fortsatt sørger.
Vi skal ikke glemme dere når lyset må vike for mørke i høst.
Det kan være en nabo, kollega eller klassekamerat.
Bank på.
By på deg selv.
En helt alminnelig prat kan vise vei tilbake til livsgleden.
Året som har gått har lært oss hvor dyrebart livet er.
Og hvor skjør livslinen er.
Brått er den brutt.
Da er alt for sent.
Det gjelder å være takknemlig for hver gode stund vi får.
Reiser vi gjør.
Måltider vi deler.
Samtaler og stillhet.
La det være løftet vi deler i dag:
La oss ære de døde ved å glede oss over livet.
Deres majesteter.
Kjære alle etterlatte, pårørende og berørte.
Kjære venner.
Det er bare ett år siden, men det føles så lenge. Det er ett helt år siden, men det føles så kort.
22. juli i fjor eksploderte bomben som startet marerittet. Åtte personer ble drept. De var uerstattelige familiemedlemmer, venner og kollegaer.
Mye har handlet om Utøya, og om AUF. Ikke like mye om de åtte menneskene som ble revet bort i hjertet av Oslo. Noen av dem var byråkrater. De som så ofte omtales som ansiktsløse, fikk et ansikt. Ansikter vi så inderlig skulle ønske vi ble kjent med på en annen måte. De var demokratiets tannhjul og gjorde en uvurderlig innsats for landet vårt.
Alle som døde i regjeringskvartalet døde så altfor tidlig.
I dag tenker vi på dem med sorg, men også med stolthet over det de fikk gjort.
Samtidig som bomben eksploderte i Oslo, var 600 AUF-ere samlet til sommerleir på Utøya. Engasjerte. Smilende. Våte av regn. Glade og forventningsfulle.
I dag er det 69 som mangler. For et år siden var dere jo der. Rett ved siden av oss. Dere klemte oss. Lo med oss. Nå er dere borte. I dag minnes vi alt det gode dere var, alt det gode dere sto for. Dere skal vite at vi savner dere. Og at vi alltid vil huske dere.
I dag er også en dag for å takke.
Takk statsminister og det politiske Norge, for at dere brakte oss sammen.
Deres majesteter, gjennom tårer og klemmer har dere vist vei for hele landets medfølelse.
Takk til kirken og andre trossamfunn der mange har funnet ro og trøst.
Takk til menneskene i nødetatene.
Til lokalsamfunnet rundt Utøya. Til båtfolket som ble alt for oss. Til alle som har vist omsorg.
Kjære venner.
Da åpne, trygge Norge ble satt på prøve, sto vi opp for landet vårt. Vi har vært gjennom fortvilelse og forvirring, men ikke forvitring.
Gjerningsmannen valgte sine dødelige våpen og frarøvet mange deres framtid. Folket valgte andre våpen. Ordene, rettsstaten og demokratiet. Det siste året har vist oss hva som er sterkest.
Vi må fortsatt ta vare på alt vi tror på. For vår egen del, men også for å hedre de som måtte bøte med sine liv.
I dag skal vi savne og minnes.
I morgen starter en ny dag. Vi må framover. Ikke uten sorg. Ikke uten smerte.
Men vi skal klare det sammen.
Deres Kongelige Høyhet,
kjære alle sammen,
Det er så godt å se dere!
Ett år etter gjør vi det igjen:
Fyller gatene.
I tillit til hverandre og vårt åpne samfunn.
Vi hadde et valg.
Vi kunne stengt oss inne bak fryktens dør.
Reist gjerder av mistillit.
I stedet åpnet vi opp og bygget broer av tillit.
Det var vårt spontane svar på vold i fjor.
Vi valgte rett.
Verden har ikke bedre vern mot terror enn åpenhet, demokrati og humanitet.
Det gjør oss ikke usårbare.
Vi trenger politi og kontroller.
Utstyr, fasthet og vilje til å hindre dem som vil bruke vold.
Likevel.
Folkets handlinger det siste året betyr mest:
Tilliten i samfunnet, troen på demokratiet øker.
Tusenvis har meldt seg til tjeneste for fellesskapet i frivillige organisasjoner og politiske partier.
Og flere tar til motmæle mot hatefulle ytringer.
Hundretusener har opplevd styrken i å stå sammen, i å slå ring om våre verdier.
Slik har vi skapt mer demokrati og mer åpenhet
I dag er det tid for å takke alle som har bidratt gjennom et tungt år.
Hans Majestet Kongen, som gråt med sitt folk.
Hele den kongelige familien, som var så inderlig til stede da vi trengte det som mest.
Det er tid for å takke de frivillige.
Redningsmannskapene og nødetatene.
Dere unge som har tatt vare på hverandre.
Ansatte i departementene.
Alle dere som har håndtert rettssaken med verdighet og ro.
Det er så uendelig mange: lærere, helsepersonell, prester, imamer,
Dere som har stilt opp for en nabo, kollega, venn eller slektning.
Summen av alles innsats gjør at vi kan rette blikket framover i håp og tro.
Håp om at de som fortsatt lider skal få trøst.
Tro på samhold, toleranse og anstendighet.
I hele dag, og over hele landet har vi mintes de 77 som ble drept.
Det har vært trist, men også godt.
Godt fordi vi har lovet å huske drømmene de bar på.
Fortelle de varme historiene.
22. juli skal for all framtid være deres dag.
En dag for å minnes dem som døde.
Og en dag for å reflektere over livet.
Ugjerningene i fjor synliggjorde livets umistelighet.
Brått kan det være over.
Ingen av oss vet når.
Ingen av oss vet hvem.
Det gjelder å vise kjærlighet og omsorg mens vi har livet som gave.
Nyte skjønnheten i en rose.
Den vare tonen i musikk.
Varmen fra venner.
La oss ære de døde ved å glede oss over livet.
Kjære alle sammen,
22. juli er en dag for å minnes og for å markere.
Vi minnes de som ble rammet, og vi markerer våre grunnleggende verdier om mangfold og fellesskap.
22. juli for to år siden ble 77 mennesker drept.
Åtte av dem her i regjeringskvartalet.
Vi tenker på dere som ble skadet.
Og vi tenker på alle pårørende.
Som nasjon kommer vi alltid til å dele smertene med dere.
Voldshandlingene 22. juli rammet tryggheten i Norge.
Terrorens mål er å spre frykt ved hjelp av vold.
Vårt unisone svar var enkelt og ikke til å misforstå:
Dette finner vi oss ikke i.
Vi vil leve som vi selv ønsker, i trygghet og uten frykt.
Derfor har vi hver dag siden terroren rammet Norge jobbet systematisk for å øke beredskapen.
Vi har evaluert, lært og handlet.
Varslings- og ansvarsrutinene som sviktet 22. juli er forsterket.
Vi har fått bedre etterretning, flere helikoptre og mer politi.
Og vi øver mer.
Regjeringen øver. Politiet øver.
Som nasjon har vi skjerpet den mentale beredskapen.
Alt dette bidrar til økt trygghet, men det er ikke nok.
Like viktig er det å vokte verdiene som ble angrepet 22. juli 2011.
Humanitet, mangfold, solidaritet - våre åpne og tillitsfulle fellesskap.
Vi ser det i Norge og i landene rundt oss.
Hatefulle ytringer spres.
Jøder, muslimer og homofile - «de andre» - trues.
I Europa vokser høyrepopulistiske partier.
Samtidig fremmer ekstreme islamister sine trusler.
Dette må vi stå opp mot!
Ingen ekstremisme, uansett farge - uansett religion, har rett til å heve seg over loven.
Ingen ekstremist skal få skremme oss fra å bevege oss fritt, tenke fritt og snakke fritt.
Derfor var mitt svar 22. juli 2011 uten forbehold:
«Vi må aldri oppgi våre verdier i møte med terroren.
Svaret på vold er mer åpenhet, mer demokrati - men aldri naivitet.»
Det er fortsatt mitt svar.
Våre verdier er vårt sterkeste vern mot vold og terror.
Nye helikoptre, mer politi og fysiske sperringer er viktige tiltak mot terror.
Men de kan aldri gjøre oss usårbare.
Et 100 prosent sikkert land vil måtte være stengt, sperret og lukket.
Slik skal Norge aldri bli.
Tvert i mot.
Norge skal være et åpent demokrati,
- der alle skal kunne ytre seg uten frykt.
Da må alle ta ansvar.
Vi må ta avstand fra alle hatidelogier og all form for ekstremisme.
Vi må avstå fra å spre fremmedfrykt og mistenksomhet.
Og vi må våge å invitere nye grupper inn i det norske fellesskapet.
Også dem vi ikke kjenner fram før.
Det norske samholdet har plass til alle.
Slik skal vi minnes ofrene for 22. juli-volden.
Slik skal vi hedre dem som døde.
Kjære alle sammen,
På denne dagen for tre år siden ble 77 mennesker drept.
Åtte av dem her i regjeringskvartalet, 69 på Utøya.
22. juli er en dato som for alltid har brent seg fast i minnet.
Dagen i dag er en dag for å minnes, for å sørge og for å markere.
Tre år har gått siden terroren rammet.
For dem som mistet en av sine kjære er sorgen og savnet fremdeles overveldende.
For dem som overlevde terroren i regjeringskvartalet eller på Utøya er minnene og følelsene ennå sterke.
For dem som risikerte livet for å redde andre kan det være vanskelig å leve livet videre som før.
Mange har fortsatt behov for hjelp og oppfølging.
22. juli satte oss på prøve. Vi svarte med samhold. Vi svarte med å ta vare på hverandre.
Samholdet er like viktig i dag – tre år senere.
Jeg vil takke Jens Stoltenberg for det lederskapet han som statsminister viste i krisen.
Kjære Jens, du viste vei i den tunge tiden etter 22. juli.
Det var av uvurderlig betydning for oss alle. Og den betydningen vil aldri blekne.
Vi kan aldri gjøre om på det som skjedde 22. juli 2011.
Men som samfunn må vi arbeide for at vi skal stå bedre rustet mot uønskede hendelser.
Tragedien viste oss at det er nødvendig å styrke beredskapen i Norge.
Bedre etterretning, mer politi og en sterkere beredskapskultur er avgjørende for å forebygge og begrense vår sårbarhet.
Men vi kan ikke verge oss mot alle farer gjennom beredskapstiltak.
Det viktigste vi kan gjøre for å stå opp mot radikalisering og voldelig ekstremisme er å ivareta og bygge videre på de fremste kvalitetene i samfunnet vårt.
Tilliten vi har til hverandre i Norge er vår største styrke.
Den er en forutsetning for at Norge skal være et åpent og inkluderende samfunn også i fremtiden.
Det er i alle de små fellesskapene at tilliten mellom oss bygges og forsterkes.
I barnehagen, på skolen, i idrettslaget.
Ansvaret for 22. juli-tragedien ligger hos gjerningsmannen alene.
Voldelig ekstremisme kan aldri unnskyldes.
Men vi må gjøre det vi kan for å forebygge den.
Vi har òg et ansvar for å se flere av dem som føler seg usynlige.
Vi må bidra til å skape positive muligheter og inkludere alle i fellesskapet.
Det er viktig for den enkelte. Og det er viktig for samfunnet.
Minnet om 22. juli forplikter oss alle.
Vi skal fortsette å stå opp for våre grunnleggende verdier.
Vi skal kjempe for åpenhet, toleranse og mangfold.
Vi skal jobbe hver eneste dag for å forsvare, styrke og videreutvikle det norske demokratiet.
Og vi skal være der for hverandre. Vi skal være medmennesker.
Slik hedrer vi dem som døde.
22. juli 2011 vil for alltid være en mørk dag i norsk historie.
Den dagen rammet katastrofen. Den dagen ble Utøya og regjeringskvartalet åsted for ondskapsfulle og avskyelige handlinger.
Den dagen ble 77 uskyldige mennesker brutalt frarøvet livet.
Ungdommer og voksne. Familiemedlemmer som aldri kom hjem.
De var barn og barnebarn. Foreldre, søstre, brødre, ektefeller og kjærester. De var slektninger, venner, naboer og kolleger.
I dag, fire år etter den forferdelige dagen, står vi sammen med dere som mistet det mest dyrebare dere hadde. Vi minnes med kjærlighet dem som ble drept.
Vi skal ikke glemme.
77 liv ble revet vekk. Enda flere ble snudd opp ned. Familiene, de nære og kjære vennene, som lever med savnet. De skadde og overlevende – som prøver å ta hverdagen tilbake.
Sorgen og savnet etter dem dere mistet vil aldri forsvinne. 22. juli skapte sår som aldri vil gro.
Jeg kan ikke si at vi forstår, fordi jeg tror bare noen som selv har mistet en sønn eller datter, søster eller bror, virkelig forstår hvor vondt det må være. Men vi forsøker å forstå. Og vise omtanke, respekt og medfølelse.
I tiden etter 22. juli så vi de sterke båndene vi har som nasjon. Vi sto opp for verdier som er så viktige for oss – demokrati, frihet, åpenhet, og toleranse. Samholdet og tilliten.
Å ta vare på verdiene vårt samfunn er tuftet på, krever felles innsats.
Vi opplever at unge mennesker tiltrekkes av ekstremisme i Norge. Noen velger å reise ut som fremmedkrigere.
Skal vi bekjempe radikalisering og demme opp for fordommer, hat og intoleranse – så må vi mobilisere alle krefter. Enten det er i lokalsamfunnet, i vennegjengen, blant kolleger – eller rundt middagsbordet hjemme.
Det beste vi kan gjøre er å vise at våre felles verdier er veien til et bedre samfunn. Et samfunn hvor det er plass til alle.
Vi skal tenke over hva vi sier og hva vi gjør, vi skal utfordre hatretorikk og ekstremisme.
Vi kan alle gjøre en forskjell.
Angrepene 22. juli var et angrep på demokratiet. På en politisk bevegelse og på ytringsfriheten.
I år har terroren igjen rammet i Europa. I København og i Paris. Angrepene var rettet mot ytringsfriheten. Denne uken rammet det ungdom i Tyrkia.
Uskyldige liv ble revet vekk.
Om en liten stund skal vi åpne 22. juli-senteret. Her skal vi ærlig fortelle historien om det som skjedde den 22. juli 2011. I et eget minnerom skal de som mistet livet hedres.
Senteret skal spre kunnskap slik at vi nettopp kan forhindre hat, vold og terrorisme. Det er et viktig mål.
22. juli-senteret skal formidle verdier som er viktige for oss. Vi skal formidle betydningen av demokrati og åpenhet. Vi skal gjøre bevisst på hvordan hat, vold og terrorisme kan motvirkes.
Dét skylder vi 77 uskyldige ungdommer og voksne. De som så meningsløst mistet livet den forferdelige dagen for fire år siden.
Fem år er gått.
Fem år siden terrorhandlingene her i Regjeringskvartalet og på Utøya.
Fem år siden 77 mennesker ble drept.
Fem år siden sommerdagen som ble en av de mørkeste dagene i Norge.
Fem år kan telles på én hånd.
For en liten gutt eller jente som fyller fem føles det som et hav av tid.
For dere som mistet en sønn eller datter, en søster eller bror, en mamma eller en pappa, en venn, kjæreste eller kollega – føles fem år som det kunne vært i går.
Vi ser fortsatt sporene etter terrorhandlingene.
De fysiske sporene.
Regjeringskvartalet er forandret for alltid.
Utøya bygges opp igjen.
Men de største sporene er satt i oss som mennesker.
I savnet etter dem vi var så glade i.
Savnet etter praten rundt middagsbordet, den hverdagslige krangelen om stort og smått. Det lure smilet. Den gode klemmen.
Savnet vil alltid være der. Tomrommet. Lidelsen.
Tiden leger ikke alle sår. Den kan kanskje lindre smerten.
Men heller ikke mer.
For hva er vel fem år når vi mister det umistelige?
Etter fem år har mange fortsatt behov for noen å snakke med.
Om savnet. Sorgen. Minnene.
Å dele tanker. Oppturer og nedturer.
Jeg vet at flere kjenner på en forventning fra omgivelsene om at nå skal alt fungere som normalt.
Terskelen for å be om hjelp kan føles høyere.
Slik skal det ikke være.
Vi er alle forpliktet til å bidra til å senke den terskelen.
Det er lov å be om hjelp. Det er lov å ha tunge dager.
Og vi skal stille opp.
Verden rundt oss er urolig.
Terrorangrepene rammer oftere.
For bare en uke siden ble uskyldige mennesker drept i Nice.
Tusenvis av barn og voksne var samlet for å feire den franske nasjonaldagen.
Det skulle være en festdag – en dag hvor friheten og demokratiet skulle råde.
Men endte i tragedie.
Dessverre er listen lang. Paris, Brussel, Istanbul, Beirut, Bagdad, Nairobi og Orlando er også rammet av terror det siste året.
For å nevne noen steder.
Mange av dere vet hvordan det er.
Å stå midt i det.
I dag sender vi våre tanker også til dem som ble rammet av disse og andre angrep.
Terroristenes ideologi kan være ulik.
Men de snakker likevel et felles språk.
Et voldens og hatets språk.
De fremmer verdier som bygger på forakt og mistro.
Forakt for demokratiet.
Mistro til ordet.
Våpen og vold er deres fremste midler.
Terror kan bare bekjempes ved at vi kan tilby en verden som er bedre enn den terroristene ønsker.
Vi må klare å gi ungdom et håp uansett hvor i verden de vokser opp.
Håp og tilhørighet.
Vi har kommet lengre siden 22. juli 2011.
I fjor åpnet 22. juli-senteret i Høyblokka.
I år kom Senter for ekstremismeforskning.
Og i disse dager står et helt nytt læringssenter klart på Utøya.
Vi trenger disse sentrene.
For å formidle det som skjedde den mørke julidagen for fem år siden.
For bedre å forstå ekstreme miljøer.
For å lære om demokratiet.
Kunnskapen er nøkkelen – for forståelse, og for sunne holdninger.
Enda viktigere er det som skjer ute i lokalsamfunnene, i klasserommene, i hjemmene.
Hvor holdninger skapes og endres.
Vi skal tenke over hvordan vi snakker til hverandre. Og om hverandre.
Vi skal løfte frem det som samler.
Terrorister og ekstremister dyrker det som splitter.
De vil skape uro og redsel.
De har som mål å ødelegge fellesskapet i samfunnet.
De vil sette grupper opp mot hverandre.
Dem mot oss, flertallet mot mindretallet.
Norge er et åpent samfunn der vi har tillit til hverandre.
Den åpenheten og den tilliten skal vi bevare.
Det er verdier som bidrar til at vi er så glad i dette landet.
Til at det er godt å bo og leve her.
Men 22. juli har lært oss noe viktig:
At ekstremisme kan vokse frem i alle samfunn.
Vi skal stå sammen for et Norge preget av frihet og mangfold.
Et Norge hvor ikke frykten, men motet og meningene råder.
Det skylder vi dem vi mistet.
For fem år siden. I dag.
Kjære alle sammen,
For seks år siden fikk vi meldingene: Eksplosjon i Oslo sentrum. Skyting på Utøya.
For oss er 22. juli en dato som for alltid vil være forbundet med frykt, fortvilelse og sorg.
77 mennesker ble brutalt drept. Åtte her i regjeringskvartalet, 69 på Utøya.
Vi bruker dagen til å minnes de som døde. For å sørge. For å hedre alle som bidro til å redde liv denne dagen.
Hva er seks år?
Mange som mistet et familiemedlem, en venn, kjæreste eller kollega – husker de forferdelige hendelsene som om det var i går.
For andre er seks år en evighet.
For noen har tiden gått fort.
For andre har den stått stille.
Om en måned starter flere tusen barn i 1. klasse - som ikke var født da terroren rammet.
Om noen år vil oppvoksende generasjoner ikke ha egne minner om det som skjedde. De vil måtte lære om terrorangrepene slik vi lærer om andre historiske hendelser.
Derfor vil det fremover bli enda viktigere å formidle kunnskap om det som skjedde.
For meg er 22. juli en viktig påminnelse. Det er dagen da våre verdier ble satt på prøve. Dagen vi ble minnet om hva vi skal forsvare og kjempe for: Tilliten. Åpenheten. Mangfoldet.
De siste årene har Europa vært rammet av alvorlige og skremmende terrorangrep.
Det er bare en uke siden navnene på de 86 drepte i fjorårets terrorangrep i Nice ble lest opp i en minnemarkering som den vi har her i dag.
Det er en påminnelse om at sorgen vi opplever i dag – den oppleves også av mange andre der ute.
Flere sier nå at "Terroren kommer nærmere". Men terroren har aldri vært nærmere enn her vi står nå. Her – og på Utøya – rammet terroren oss.
Angrepene 22. juli 2011 viser at demokratiet ikke kan tas for gitt.
Anti-demokratiske krefter rekrutterer unge mennesker.
Vi skal kjempe imot. Med kunnskaper, holdninger og verdier.
En av årsakene til radikalisering er følelsen av å stå utenfor. Vårt svar er å lære barn og unge om mangfold, toleranse og likeverd – og å bli aktive deltakere i demokratiet. Slik motvirker vi at ekstreme holdninger ender i vold.
I 22. juli-senteret her i regjeringskvartalet diskuterer skoleelever daglig terrorangrepet, ekstremisme og demokratisk medborgerskap.
De får ikke utdelt noen fasitsvar, men får selv stille spørsmål.
De reflekterer rundt årsaker til terror, og konsekvensene av den. De får diskutere hvordan de selv kan utgjøre en forskjell.
Også i læringssenteret som er anlagt på Utøya, er 22. juli nå utgangspunkt for refleksjon, diskusjon og dialog. Ved å lære, minnes vi.
Vi skal sikre verdige minnesteder, både på Utøyakaia og i regjeringskvartalet. Jeg vil takke støttegruppen og AUF for deres konstruktive innspill i denne vanskelige saken.
Det er nødvendig med minnesteder. For oss alle. 22. juli og alle ofrene skal ikke gå i glemmeboken.
Dere som mistet en av deres kjære bærer på en sorg som er nesten umulig å fatte. Jeg vil takke dere for måten dere har stilt opp for hverandre. Samtidig vil jeg at dere skal vite at vi også er der – for dere.
Tiden leger ikke alle sår. Men tiden kan gjøre sårene mindre smertefulle.
Noen opplever også at årene som går skaper en større avstand. Avstand mellom de som ble hardest rammet, og de som enklere kunne gå videre.
Seks år etter er det derfor viktig at vi lytter.
Til de som var der, som opplevde terroren og dens konsekvenser. Til de som mistet sine nærmeste.
Minnet om 22. juli stiller oss til ansvar.
Ansvar for å verne om verdiene som ble angrepet.
Ansvar for å stå opp mot fordommer og hat.
Og et ansvar for å forsvare, styrke og videreutvikle demokratiet.
Det ansvaret skal vi ta. Til minne om de som gikk bort.
Kjære alle sammen,
Overlevende, etterlatte, alle sterkt berørte.
22. juli for 7 år siden ble demokratiet vårt angrepet.
Uskyldige mennesker ble drept i et forsøk på å ramme åpenheten, mangfoldet og tilliten som preger det norske samfunnet.
8 personer ble drept her i regjeringskvartalet. 69 på Utøya.
Det verste angrepet i Norge etter andre verdenskrig.
Et angrep på AUF og unge mennesker på sommerleir.
Et angrep på friheten til engasjere seg.
Støttegruppens undersøkelser viser at terroren fortsatt rammer. Både blant overlevende og etterlatte.
7 år høres lenge ut.
Men mange har en hverdag som fortsatt er preget av 22. juli.
I vår strømmet folk til kinoene for å se Erik Poppes film om Utøya. Og det kommer flere filmer.
På den måten blir vi minnet om det som skjedde den grusomme fredagen i 2011.
Det er vondt, men det er viktig.
Det er viktig fordi det minner oss om at det fineste vi har – demokratiet – ikke kommer av seg selv.
Det er noe vi må hegne om hver eneste dag.
Jeg ønsker å leve i et samfunn der ytringsfriheten tas på alvor.
Det gjør den i Norge.
Vi skal ha stor takhøyde i det offentlige ordskiftet.
Samtidig ser vi en økende grad av polarisering og falske nyheter. Det kan true demokratiet.
I dag vet vi at den høyreekstreme terroristen befant seg i et ekkokammer med meningsfeller som delte hans konspiratoriske verdensbilde.
Et verdensbilde preget av fremmedfrykt.
Og en tanke om at det finnes et oss og et dem i dette landet.
I dag ser vi de samme konspirasjonene i kommentarfeltene.
Hatet lever fortsatt.
Hatet som ble brukt til å legitimere bomben i regjeringskvartalet. Og massakren på Utøya.
Flere har den siste tiden fortalt hva de utsettes for.
Overlevende blir hetset, hatet og truet.
Det gjør sterkt inntrykk.
Og det er helt uakseptabelt.
Flere av de som overlevde ble rammet av terroristens kuler.
Nå opplever de også ord som rammer.
Som har til hensikt å bringe dem til taushet.
True friheten til å delta og bidra.
De som rammes av hets og hat skal vite at de har oss alle i ryggen.
Vite at vi ønsker deres bidrag.
At vi ønsker å høres deres stemmer.
Varaordføreren i Oslo Khamshajiny Gunaratnam oppfordrer oss til å gå i oss selv.
Ta venner i forsvar når de utsettes for stygge kommentarer.
Se oss rundt og legge merke til barn og unge som ikke har det bra.
Apatien er vår verste fiende, sa hun.
Vi må bry oss.
Det er en utfordring jeg tar, og som jeg også stiller meg bak.
Til minne om de vi mistet skal vi legge til rette for at nye generasjoner kan diskutere årsakene til terror. I et åpent og trygt ordskifte.
I dag er det mange skoleelever som ikke har egne minner om 22. juli. De kommer til å lære om terroren på linje med andre historiske hendelser.
I Hegnhuset på Utøya og 22. juli-senteret her i regjeringskvartalet møter ungdom historiene om 22. juli gjennom utstillinger og vitnefortellinger. Slik bygger vi en minne- og læringsakse fra regjeringskvartalet til Utøya.
22. juli er en viktig del av vår historie.
Skal vi klare å bekjempe utenforskap, marginalisering og radikalisering må vi forstå hva som skjedde, hvem som ble rammet - og hvorfor.
I dag skal vi avduke et midlertidig minnested til minne om de 77 som ble drept. Bak hvert navn ligger et hav av savn.
I årene som kommer skal regjeringskvartalet gjenreises.
Vi skal fortsette å snakke om 22. juli.
Der ekstremisten angrep meninger med vold,
skal vi holde demokratiet levende.
Et demokrati som kjemper mot hat, stigmatisering og ekstremisme. Hvor usannheter og konspirasjoner møtes med argumentasjon. Hvor meningsmotstandere ytrer seg med ord og ikke med vold.
Vi skal ikke være enige om alt.
Et levende demokrati er et uenighetsfellesskap.
Der vi mener det vi vil.
Der ingen skal frykte for egen trygghet på grunn av sine meninger og på grunn av sitt engasjement.
Det er det vi skal kjempe for – sammen.
Slik hedrer vi de vi mistet. Og de som står igjen.
Kjære alle sammen,
Overlevende, etterlatte, alle sterkt berørte.
Hva vil det si å ikke glemme?
Hva mener vi når vi sier «aldri mer 22. juli»?
22. juli har ulik betydning for ulike mennesker.
Og vi legger ulikt innhold i hva det vil si å minnes.
Historien om 22. juli er ikke ferdig fortalt.
For det som er minner for én generasjon, er historie for den neste.
For en sekstenåring er det et halvt liv siden 22. juli.
Vi skal legge til rette for at nye generasjoner får eierskap til historien som preger deres samtid.
Fra læringssenteret i Hegnhuset – til 22. juli-senteret i regjeringskvartalet er det bygget en minne- og læringsakse.
Hit inviteres skoleelever fra hele landet.
Til møter med historier om 77 levde liv. Om overlevelse og om tap.
Til refleksjon, diskusjon og dialog om terrorangrepets betydning nå og i fremtiden.
Åtte år etter terrorangrepet er 22. juli 2011 langt fremme i den offentlige samtalen.
Og polarisering og falske nyheter er en del av vår nye medievirkelighet.
Når neste generasjon skal forvalte den vanskelige historien,
må de være historiebevisste og kildekritiske.
De må kjenne igjen konspirasjonsteorier, og reagere på antidemokratiske holdninger.
For terroristens vold oppsto ikke i et vakuum.
Tankegodset som motiverte terroren her og på Utøya
må fortsatt bekjempes.
Hatet var ikke blindt og umotivert.
I terroristens ekstreme tankeunivers var regjeringskvartalet et legitimt mål.
AUF-ungdommenes engasjement, tankegods og fellesskap var en trussel mot hans verdensbilde og hans idé om hva Norge skulle være.
Angrepet mot to moskeer på New Zealand i mars i år,
Angrepet mot kirkene på Sri Lanka, er fryktelige påminnelser.
Om at terroristens ideologi, og forestillingen om et «oss og dem» deles av mange.
En av lærdommene fra 22. juli må være å hegne om et Norge hvor mangfold er en styrke, og toleranse en verdi vi kjemper for.
I vår opprettet politiet flere saker etter avdekkingen av hatytringer og trusler mot ungdomspolitikere i AUF.
Det er bra.
At AUF-ere som overlevde marerittet på Utøya fortsatt mottar drapstrusler er vanskelig å forstå.
Men vi vet at det skjer.
Det er uakseptabelt.
Ytringsfriheten er en bærebjelke i vårt demokrati
Vi skal tåle debatt, harde fronter og uenighet.
Men ingen skal måtte tåle hat, trusler eller sjikane.
Ytringer som har til hensikt å skremme mennesker til taushet
truer demokratiet.
Det skal ikke være farlig å delta.
Vi skal fortsette å ta til motmæle.
Mot hat, hets og stigmatisering.
I årene som kommer skal regjeringskvartalet gjenreises.
Gjenreisningen er viktig for landet vårt.
Vi sier: Demokratiet ble angrepet.
Men ikke beseiret.
Vi bevarer spor etter 22. juli i regjeringskvartalet og på Utøya.
For vi kan ikke gjemme bort
og skal ikke glemme.
Når fellesskapet reiser seg etter terroren,
skal vi huske alle dere,
Som ved hver milepæl og merkedag lever med tap og sorg,
over de som ikke lenger er med oss.
Åtte mennesker drept her i Regjeringskvartalet.
69 på AUFs sommerleir på Utøya.
Et målrettet angrep –
77 uskyldige menneskeliv.
Terroristen ville ramme hjertet av demokratiet:
De som var på jobb for regjeringen,
Engasjerte barn og ungdommer på sommerleir.
Fremtidens politikere.
I dag er det tid for sorg og ettertanke,
Hver dag skal vi kjempe for verdiene som ble angrepet.
Det er løftet vi gir.
Til de vi mistet –
Og de som står igjen.
Kjære alle sammen,
Overlevende, etterlatte, alle sterkt berørte.
Å markere denne dagen er alltid tungt.
Ordene hjelper oss et stykke på veien.
Vi sier demokrati fordi symbolet på demokratiet ble angrepet.
Vi snakker om kjærlighet fordi de vi elsket ble skutt og drept.
Vi lapper sammen bokstavene for fellesskap fordi fellesskapet vårt ble forsøkt revet og sprengt i fillebiter.
Og vi gjentar ordene aldri mer - for å minne oss selv på løftet vi ga: At vi hver dag skal kjempe for de verdiene terroristen ville ramme.
Men selv de største ordene kjennes iblant små.
Savnet etter de som ble drept er ubeskrivelig.
Sorgen er bunnløs.
Selv åpenhet har tomrom ingen ord kan fylle.
22. juli minner oss om at liv kan stå i fare når hatet får stå uimotsagt.
Vi vet at hatytringer, konspirasjoner og fremmedfrykt lever i det norske samfunnet.
Da er ordene vi bruker ekstra viktige.
I fjor ble en tenåringsjente i Bærum drept av sin stebror - en høyreekstrem terrorist, som angrep Al-Noor-moskeen og etterpå forsøkte å ta livet av flere.
I likhet med 22. juli viser det hva som kan skje når bare én mann lar ord som forræderi og landssvik dominere.
For 9 år siden tok terroren 77 uskyldige menneskeliv.
En bombe eksploderte her i regjeringskvartalet.
AUF-ungdom ble angrepet på Utøya.
Det var fellesskapet og friheten vår som ble angrepet den mørke juli-dagen i 2011.
Vi må gjøre det vi kan for å hindre at historien gjentar seg.
Da må vi fortelle om angrepene.
Vi må diskutere. Vi må debattere.
For demokratiet vinner ikke uten at vi kjemper for det.
Vi vet at målet med terror er å spre frykt.
Det har også innbyggerne i blant annet Christchurch, Paris og London erfart.
I likhet med folk i Mumbai, Orlando og Stockholm vet vi at terroren polariserer og bygger opp under motsetninger.
Til det vil jeg si: ikke her.
Terroristers ondskap skal aldri bringe oss til taushet.
Aldri true vår frihet.
For vårt svar er at vi ikke lar oss kue.
Vårt svar er at vi skal kjempe sammen.
Vårt svar er å hegne om fellesskapet og demokratiet, når noen prøver å splitte.
I møte med ondskap, la det være vårt budskap.
I tiden fremover, la det være vår jobb.
Slik hedrer vi de vi mistet 22. juli.
Slik hedrer vi de som står igjen.
Deres Kongelige Høyheter,
Etterlatte, overlevende, sterkt berørte,
Kjære alle sammen,
Tiden leger dessverre ikke alle sår.
De 77 menneskene som brutalt ble drept er fortsatt borte.
Etter 10 år er det fortsatt lov å kjenne på fortvilelsen.
Etter 10 år er det fortsatt lov å kjenne på savnet.
Og det er lov å kjenne på raseriet.
Fortsatt er det mange som strever i hverdagen.
Det bekymrer meg.
I tillegg vet vi at mange av de overlevende fra Utøya utsettes for hets og trusler. Det er helt uakseptabelt. Og det gjør vondt å høre at det skjer.
Det viser hvor viktig det er at vi tar kampen mot hatytringer, rasisme og ekstremisme på alvor.
Vi må ikke la hatet stå uimotsagt.
Terroren viste oss at det var nødvendig å styrke beredskapen i Norge. Det har vi jobbet systematisk med.
På de 10 årene som har gått, har vi fulgt opp alle anbefalingene fra 22. juli-kommisjonen.
Norges evne til å håndtere terror og alvorlig kriminalitet er sterkere enn noen sinne.
Likevel kan vi aldri si at vi er ferdige.
Beredskapen må hele tiden utvikles.
Samtidig kan ikke nytt utstyr og flere politifolk beskytte oss mot alle farer og trusler.
Den viktigste beredskapen må vi bygge i hver enkelt av oss.
I et forsterket vern mot intoleranse og hatprat, for empati og toleranse.
Derfor har vi i mange år jobbet målbevisst for å motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme.
For å hindre rasisme og hatkriminalitet.
Dette er et arbeid der hele samfunnet kan bidra.
Vi kan alle ta ansvar for å si ifra om ekstreme holdninger og hatefulle ytringer.
Enten det er på skolen, på jobben, rundt middagsbordet eller i vennegjengen.
Det er ikke alltid så lett å si ifra når noen går for langt.
Men det er viktig at vi gjør det.
Å si ifra om ekstreme holdninger og hatefulle ytringer er noe annet enn å være uenige.
I et demokrati skal meninger brytes mot hverandre.
Vi er uenige. Og så finner vi løsninger.
I et demokrati skal vi leve side om side i et uenighetsfellesskap.
Det kommer vi blant annet til å merke i ukene frem til stortingsvalget i september.
Men å true de som mener noe annet enn deg selv, å jobbe for at de skal holde kjeft og slutte å engasjere seg - det er ikke demokrati.
Vi skal aldri akseptere at noen tyr til vold for å stoppe de som mener noe annet.
Terroren 22. juli var et angrep på demokratiet vårt.
Det var en politisk motivert terrorhandling rettet mot Arbeiderpartiet, AUF og deres ideer.
Men det var mer enn en politisk bevegelse som ble rammet.
Et helt land ble slått i bakken. Men vi reiste oss igjen.
Men Norge ble forandret av en erfaring som fortsatt smerter.
Jeg vil si tusen takk til alle som var med på å redde liv den dagen. Både her i regjeringskvartalet og på og ved Utøya.
Takk til alle som gjorde en heltemodig og avgjørende innsats da det gjaldt som mest.
Og takk til alle de som den siste tiden har brakt oss tilbake til de vonde timene, og gitt oss ærlige og direkte beskrivelser av hvilken smerte høyreekstrem vold har påført.
Det gjør vondt å tenke tilbake på den bekmørke juli-dagen for ti år siden.
I dag sørger vi sammen.
I dag minnes vi de 77 som aldri kom hjem.
De skal hver dag minne oss om hvor viktig det er å kjempe for den tilliten, den åpenheten og det mangfoldet vi har i Norge.
Den kampen tar aldri slutt.
Kjære overlevende og pårørende,
Kjære statsminister,
Kjære alle sammen,
Det har gått ti år siden Norge ble mørklagt. Sjokk, sorg og sinne rammet oss alle.
Sjokk over at dette kunne skje her hos oss. Sorg over drepte og ødelagte liv. Sinne overfor kreftene som stod bak.
Norge sørget sammen – en stund.
Så ble hver og én av de hardest rammede igjen alene med hver sin sorg.
Og både sorgen og sinnet bor fremdeles over hele landet vårt. Fra nord til sør lever foreldre som for alltid vil ha et tenåringsbarn i hjertet. Søsken som alltid vil ha en bror eller søster for lite. Mennesker som savner en mor eller far, en kjæreste, venn eller kollega.
Ti år har gått siden Norge ble mørklagt. Men mange lyser.
Når jeg ser på mange av dem som overlevde denne dagen, lurer jeg på hva de er lagd av. Mange av dem engasjerer seg, sammen med unge over hele landet, for at Norge skal være et godt sted å leve for alle. De viser oss at lyset er sterkere enn mørket.
Mennesker som mistet så mye – både i Regjeringskvartalet og på Utøya – klarer sakte, men sikkert, å finne mening og livsglede igjen – tross alt. De viser oss hvilken uant styrke som bor i hver og én av oss. Det lyser også av minnene om alle dem vi mistet.
Enkelte datoer er skrevet inn i vårt lands fortelling som definerende dager. Dager som på ulike måter har bidratt til å gjøre oss til dem vi er. Derfor er det så viktig å lære om dem og av dem. Som nasjon har vi et felles ansvar for å innvie nye generasjoner i lærdommen fra 22. juli. Dette skylder vi alle de drepte, de pårørende, de berørte – og oss selv. Både for å bli bedre mennesker, for å bli et klokere folk, og for å skape et enda bedre Norge for dem som kommer etter oss.
22. juli 2011 ble det begått to politiske terrorangrep som var rettet mot regjeringen, Arbeiderpartiet og AUF. Men angrepene rammet mye bredere og dypere. De rammet oss alle i det vi sammen har bygget opp gjennom generasjoner: Et folkestyre der vi trygt kan arbeide for det vi tror på – uten å risikere å bli drept for det.
Landet vårt er bygget på at alle mennesker er like mye verdt. Det er bygget på ytringsfrihet. Det er bygget på at vi tåler uenighet og søker oss frem til kompromisser. Fundamentet vårt ble ikke endret etter 22. juli 2011. Alt dette kjennetegner fremdeles vårt Norge i dag.
Den dyrekjøpte lærdommen fra 22. juli må blant annet være:
At vi må stå opp for likeverd og menneskerettigheter.
At vi må ha respekt for at vi er forskjellige.
At vi må kjempe for det vi tror på – med fredelige midler.
Det er mitt håp at vi kan hjelpe hverandre med å leve lærdommen fra 22. juli hver dag, i alt vi er og gjør. Samtidig må vi erkjenne at vi som samfunn ikke har gjort på langt nær nok for å se, for å hjelpe, for å bære byrden sammen – og for å motarbeide de mørke kreftene.
Dette er jeg lei meg for.
Jeg har allikevel stor tro på det norske folk, for vi har vist gjennom mange slags prøvelser hvor mye vi klarer når vi står sammen for å verne om grunnverdiene våre. Derfor holder jeg fremdeles fast ved det jeg sa den gangen: At troen på friheten er sterkere enn frykten. Jeg holder fast ved troen på et åpent demokrati og samfunnsliv. Og jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.
I dag – ti år senere – vil jeg også legge til:
Jeg vet at tiden ikke leger alle sår. Jeg tenker med sorg på alle som ble drept – og føler med alle som ble skadet. Samtidig har vi grunn til å være takknemlige for de mange som arbeider for å skape et godt samfunn for alle.
På 10-årsmarkeringen for en av de mørkeste dagene i vår historie blir vi fylt av håp gjennom alle som lyser.
Kjære alle sammen.
Det er fint å møtes i dag, samle oss i sorgen, hedre de som døde og vise omtanke og omsorg for dere som er etterlatte, overlevende og berørte. Det må alltid være det viktigste tema 22. juli; å stille opp for hverandre.
22. juli-terroren var et målrettet angrep mot AUF og Arbeiderpartiet. Bomben i regjeringskvartalet rammet tilfeldige forbipasserende og dyktige ansatte på jobb for demokratiet.
Mennesker i vårt embetsverk som hver dag bidrar til å holde hjulene i gang i landet vårt. Skytingen på Utøya rammet ungdommer på sommerleir, som var med i AUF for å påvirke demokratiet vårt og gjøre verden til et bedre sted.
11 år senere - sorgen preger oss fortsatt. Jeg vil at dere skal vite, at vi tenker på dere, og føler med dere, og står sammen i sorgen.
I dag vil jeg takke Støttegruppa, for den jobben dere gjør og har gjort for så mange overlevende og etterlatte. Dere betyr så mye for så mange.
Jeg er også stolt av AUF, for at dere fortsatte med politikk, bygde organisasjonen videre, gjenreiste Utøya og viser klokskap og engasjement.
Og også ungdommen på tvers av politikken i Norge som stilte opp. Det gir håp for fremtiden.
Bare én mann gjennomførte handlingen 22. juli. Mange flere delte og deler holdningene.
I fjor sa vi tydelig at vi alle har et ansvar for å motvirke ekstremisme.
Vi appellerte til den etablerte høyre-siden og ba dem snakke tydelig til de deler av befolkningen som lytter mer til dem enn til oss.
Akkurat som vi har et ansvar for å snakke til den delen av befolkningen som lytter mer til oss.
I dag gjentar jeg dette budskapet, men med et bredere bakteppe.
Natt til 25. juni - dagen da vi skulle markere Pride i Oslo, skjøt en mann mot uskyldige mennesker i den varme sommernatten.
De ble ofre, mange av dem - høyst trolig - fordi de feiret retten til å elske den man vil.
Og gjerningsmannen - høyst trolig - var motivert av islamistisk ekstremisme.
Derfor henvender jeg meg i dag til de moderate muslimene, det store flertallet i muslimske miljøer - og ber dem snakke ut mot både holdningene og handlingen, igjen; snakke tydelig til de deler av befolkningen som lytter spesielt til dere.
Skytingen 25. juni rammet hele det skeive miljøet i Norge.
Det har gjort inntrykk på meg å møte så mange som setter ord på utryggheten de føler i den norske hverdagen.
Og vi lever med et høyt terrortrusselnivå i Norge. Det er en realitet vi må ta på alvor.
Det gjør vondt å møte den utryggheten.
Vi vet at skeive opplever hat, trusler og vold. Hetsen er spesielt stor mot transpersoner.
Sånn skal vi ikke ha det i Norge.
Vi skal bruke 22. juli, i respekt for de vi mistet, til å vende ryggen mot dette.
I Norge skal du kunne mene hva du vil, tro på hva du vil og elske hvem du vil!
Vi lever i en urolig tid. Med sosial uro, økte priser, flere som opplever å leve på marginen.
Klimaendringene er fortsatt klodens store utfordring.
Rekordhøye temperaturer og skogbranner understreker at vi må nå målene vi har satt for kutt i utslipp.
Millioner er på flukt fra Ukraina. Vi har sett brutale drap i våre naboland. Slik er samtiden vår.
Det viser oss at fred og sikkerhet ikke kan tas for gitt. Demokratiet utfordres av sterke autoritære krefter.
Det er i disse tidene vi må verne om demokratiet, sammen stå opp mot kreftene som vil ødelegge, skape utrygghet og vise brutalitet.
Tidligere i sommer nedsatte regjeringen en ekstremismekommisjon, etter initiativ fra AUF, og et tiltak regjeringen skrev ned i sin plattform.
Den skal se på hvordan vi forhindrer radikalisering og ekstremisme. Den skal se på hvilken kunnskap vi kan hente fra norske og internasjonale erfaringer for å forebygge og hindre.
Kommisjonen er i gang, og vi ser frem til kommisjonens arbeid og forslag.
Men noe vet vi. Gjerningsmennene i de fleste terrorsakene har noen gjenkjennelige trekk.
Det viser hvor farlig ensomhet og utenforskap er for mennesker.
Vi er et åpent samfunn.
Det er trygt i Norge.
Men også vi er sårbare. 22. juli viste det.
Angrepet på Al-Noor-moskeen i 2019 viste det.
Skytingen i Oslo 25. juni viste det.
Vårt viktigste oppgave må være å arbeide for et samfunn som inkluderer alle.
Det starter i skolen og i barnehagene.
Aldri før har velferdsstaten vært viktigere.
Sterke fellesskap er vårt viktigste forsvar.
11 år er gått siden 22. juli. Vi står på en byggeplass fortsatt, men det skjer ting her som viser at vi tar demokratiet og bygningene tilbake.
Jeg er glad for at vi i sommer endelig åpnet minnesmerket på Utøya-kaia. Takk til alle som arbeidet for det. Takk til Solberg-regjeringen som gjorde grundig arbeid på den veien. Når vi nå bygger opp regjeringskvartalet er regjeringen opptatt av å ta vare på sporene etter terrorhandlingene i 22. juli- senteret.
For i det øyeblikket sporene er borte, så har vi sluppet fri fornekterne. De som kan si at «dette skjedde ikke». Men det skjedde. Vi må minne det, og trekke lærdommer.
Kjære alle sammen,
I dag minnes vi de drepte, sørger med alle etterlatte, og tenker på alle som fortsatt sliter.
I dag lover vi igjen at vi aldri skal tie og aldri glemme.
Kjære alle sammen.
Det er godt å komme sammen den 22. juli. Vi gjør det for å minnes. For aldri å tie, for aldri å glemme. Vi gjør det for å hedre de drepte i regjeringskvartalet og på Utøya. Høre de 77 umistelige navnene lest opp på ny.
Tolv år har gått. Det føles lenge og det føles kort på én gang. Vi blir minnet på 22. juli hver dag i dette regjeringskvartalet. Nye regjeringsbygg er i ferd med å reise seg. Det har tatt tid, men det skjer.
Jeg vil gjenta det vi markerte så sterkt på 10-årsdagen. Vi skal snakke sant om 22. juli. Terrorhandlingen i 2011 var et målrettet politisk angrep mot Arbeiderpartiet og AUF. Og i forlengelsen: hele det norske demokratiet ved at regjeringen og sentraladministrasjonen ble rammet.
De siste årene har gjort oss klokere. Vi har forstått mer holdningene til de grufulle handlingene kom fra. Som Astrid godt sa - de oppstod ikke her da det skjedde. De kom fra et sted.
Nå forstår vi også noe mer. Vi forstår mer om hvordan både holdninger og handlinger fra den dagen skulle peke framover. På det som skulle komme etter 2011.
Det vi håpet ikke skulle skje. At vi har opplevd mer hets og hatefulle ytringer. Både i åpne rom og på nett. At vi har erfart nye terrorhandlinger rundt om i verden, også i vårt land, som angrepet på moskeen i Bærum i 2019. Eller mot Pride her i fjor, 25. juni.
Så er det en trass blant oss som jeg vil anerkjenne. Tidligere i sommer har vi hatt store pride-markeringer landet rundt. Folk har strømmet til – fra fjell og by. De har gjort det mot et trist og uakseptabelt bakgrunnsteppe av uro, trakassering og hatefulle ytringer.
Men sammen har vi vist kraften i både samhold og mangfold. Så la oss i dag på denne tolvte årsdagen – hente styrke i kraften fra mangfoldene våre. Med uredde organisasjoner i spissen. Hundrevis av frivillige. Titusener i gatene.
Vi hadde – før sommeren begynte – det mest fargerike og inspirerende pridemarkeringen noensinne. Det var godt beskyttet av politiet og gode vakter.
Så er det sånn, kjære venner, at bakgrunnsteppet internasjonalt for denne markeringen er mer dramatisk i år. Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina er nå inne i det andre året. 514 dager.
Vi er vitne til at menneskeverdet krenkes på de aller groveste måter, og på de grusomste. Det er ekstra alvorlig fordi det skjer i vårt Europa, der Russland er vår nærmeste nabo.
Så la meg si i dag – det hører med på en dag som denne – vi støtter Ukrainas forsvarskamp. Alle partiene på Stortinget står sammen om et fem års støtteprogram til Ukrainas kamp for selvstendighet. Vi må hjelpe dem i denne nødens stund.
Vi tar imot flere titusen flyktninger fra Ukraina, som nå har blitt en del av det norske samfunnet. Med sine fortellinger, med sin uro, med sitt savn og med sine mange verdifulle bidrag.
I dag forstår vi hva mer om hva som ledet til terroren 22. juli. Det var holdninger som bygget seg opp over tid, uten at terroristen ble stoppet, da han gikk til handling.
Nå skjønner vi mer, også av grunnlaget for krigen. Grunnlaget for en krig bygget seg også opp over tid, slik alle ekstreme bevegelser, tankesett og handlinger gjør.
Denne gangen ved at autoritære ledere gir seg selv rett til å invadere, bombe og ødelegge – og skrive en helt egen versjon av historien.
Derfor hører det også med i dag å si: Vi skal og må styrke vårt eget forsvar. Stå sammen med våre allierte i Nato. Og ikke minst stå opp inne i oss selv mot holdninger som bryter ned demokratiet.
Vi må slå ring rundt de åpne demokratiene fordi de gir seg ikke selv. Husk det. Demokratiet er ikke en naturkraft.
Demokratiet er menneskeskapt. Derfor også kan det også av mennesker trues. Demokrati skal være grunnlovsfestet, levende basert på tillitt. Et demokrati må være terskelfri. Majoriteten må lytte til minoriteten.
Folkevalgte må evne å finne kompromisser, felles løsninger og gode forlik. Og folk må respektere uenighet og mangfold. Ikke til og fra, nå og da, men hele tiden.
Jeg er imponert og glad for at mange av de unge som var på Utøya har klart å finne veien tilbake til politikk, organisasjoner og tillitsverv.
Det har vært tøft, og det er fortsatt tøft for mange. Og som en av de som opplevde 22. juli skrev i en avis i dag: Mellom det og lykkes og oppleve dyp sorg, er det også et stort rom av vonde dager.
Jeg er stolt, og det er symboltungt, av at to av de som overlevde Utøya er statsråder i min regjering. Vi har flere statssekretærer og politiske rådgivere med samme dramatiske livserfaring. Og vi har mange andre med politiske verv i fylker, kommuner og organisasjoner.
Mange stiller til valg i september. En særlig annerkjennelse går til dem.
Også vet vi at i starten av mai, tok Tonje Brenna, det første spadetaket til et permanent 22. juli-senter – minne og læring her ved høyblokka.
Takk til alle som har kjempet for det. Det har heller ikke vært rett fram. Men nå er vi altså der, og i tillegg kommer det et varig minnested ved inngangen.
Et materielt uttrykk for dette som er så viktig; aldri tie, aldri glemme.
Jeg er imponert over ungdommen vår. AUF har klart å bygge organisasjonen videre med årene ved hjelp av en ny generasjon.
Terroristen visste det inderlig godt. Han sa det og skrev det: hvilken viktig stemme AUF er i arbeiderbevegelsen og i norsk politikk.
Takk for at dere tar det arbeidet videre. Nå er det nye generasjoner som gradvis kommer i posisjon. De stiller spørsmål ved rådende oppfatninger. Tar demokratiet i bruk. Tar demokratiet på alvor, og får gjennomslag.
Jeg vil igjen takke den nasjonale støttegruppen for den jobben dere gjør, og har gjort for så mange overlevende og etterlatte, og for oss alle andre.
La meg si hjemme og ute. For dere blir nå en internasjonal stemme. Dere har, som du sier Lisbeth, en høyst ufrivillig, men samtidig unik erfaring og kompetanse. Vi kan ikke la den gå til spille.
Og hvordan man driver aktivt likemannsarbeid, støtter mennesker i vanskelige livssituasjoner, og alle dilemmaene det er for et menneske som skal reise seg etter det traumatisk terrorangrep.
I går fikk Trond Blattmann og Lisbeth Røyneland tildelt Kongens fortjenestemedalje for innsatsen, som første og nåværende leder av støttegruppen.
Det gjør meg dypt rørt. Det er meget vel fortjent. Det er vakkert å se at du bærer den medaljen i dag, Lisbeth.
Dere og alt for mange andre opplevde å miste det aller kjæreste her i Regjeringskvartalet og på Utøya. Likevel tok dere ansvar for å hjelpe andre. Det krever tålmodighet og styrke.
På vegne av oss alle – tusen hjertelig takk.
Så kjære venner – til slutt – så skal vi ta sporene fra 22. juli med åpenhet og kunnskap om terrorangrepet så at nye generasjoner kan være bedre rustet til å ta til motmæle mot ekstremt tankegods, radikalisering og konspirasjonsteorier.
Veien å gå er demokratiets. Med åpenhet og kunnskap blir vi bevisste om hvordan holdninger blir til. Det er der vi må være i tide. Og hvordan holdninger leder til handlinger, terror og krig.
I dag minnes vi de drepte. Vi støtter de etterlatte og vi tenker på alle dem som fikk en svært tung bør å bære videre i sine liv etter 22. juli.
Tusen takk for oppmerksomheten.
Kjære alle sammen,
Det kjennes godt å møtes igjen – nettopp her og nå – ved foten av et regjeringskvartal som er i ferd med å ta form – og som innen et par år skal ta imot regjeringen, som skal ta imot en viktig del av demokratiet, igjen.
Men bakteppet er – som det pleier, 22. juli – mørkt.
På denne dagen for tretten år siden ble en bombe plassert her, midt i det norske demokratiet. Terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya tok 77 liv. Og mange hundre ble skadet. Vi må gjenta det grunnleggende.
Ettervirkningene er intet mindre enn enorme. For de som var involvert. Og for hele landet vårt. Norge opplevde et terrorangrep; et nøye, planlagt politisk massedrap. Mot AUF og Arbeiderpartiet. Mot vår nåtid, fremtid og fortid.
Tankegodset, motivasjonen og begrunnelsen, var gjennomtenkt høyreekstrem ideologi. Her i Oslo var angrepet målrettet – mot Høyblokka, statsministeren og offentlig ansatte, på jobb for en demokratisk valgt regjering som holdt til her.
Og på Utøya var angrepet like målrettet; drap på uskyldige unge på sommerleir.
Kjære alle sammen,
Jens Stoltenberg sa etter 22. juli: «Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet».
Og dere, slik har det også gått. Tiden går, trærne her grønnes, bygninger og kunstverk gjenreises og repareres.
Som fellesskap tar vi ansvar sammen. Demokratiet vinner. Terroren taper. Ingen skal få bombe oss til taushet.
Men likevel: Ingenting av dette – å gjenreise og reparere – skjer like lett med mennesker som med bygninger:
De dype skadene som endret livets mening og retning.
Savnet og fortvilelsen blir ikke borte.
Tiden leger ikke alle sår.
Vi går ikke bare videre, vi mennesker, vi er sårbare. Hver for oss – og sammen.
Men vi går – vi går sammen – det har betydning – og vi har det som skjedde 22. juli med oss, som fellesskap.
Og derfor lever minnene videre, sorgen videre – men også frykten lever videre.
Vi erfarer, på ulike måter, at det er styrke å hente i å gå videre sammen, ikke alene.
Så tenker jeg ofte at vi kunne ønsket – og jeg tror vi ønsket etter 22. juli, at den dramatiske hendelsen skulle sette en stopper, en kraftig brems på hatprat, vold og trusler. Men som Astrid (Hoem, AUF-leder) beskriver godt; slik gikk det ikke. Det må vi være ærlige om.
Ekstremismekommisjonen, som ble satt ned på AUFs initiativ og som vår regjering satte ut i livet, den sier det slik at; «ingen demokratiske samfunn kan sikre seg helt og holdent mot terroranslag og ekstremisme».
Det er en blytung observasjon.
Vi ser at radikaliserte, ekstreme holdninger fortsatt får oppslutning – og sprer seg på kjente og nye måter.
Konspirasjonsteorier og falsk informasjon spres.
Jødehat, muslimhets og trakassering av skeive, samer og andre minoritetsgrupper – det skjer.
Hele den mørke skalaen av fordommer og intoleranse er hos oss.
Hvor det ytterliggående fremstilles som gjengs – og nærmest normaliseres.
Hvor inspirasjon til voldshandlinger smitter, fra skjerm til skjerm – og, mest alvorlig, fra ord til handling. Og politiske attentatforsøk, i land etter land.
Og samtidig pågår det – og det gjør dypt inntrykk på våre unge, på oss alle – brutale kriger: Ukraina, Palestina, Sudan.
Samlet sett påvirker alt dette sikkerheten, spenningsnivået og ytringsklimaet også i vårt land.
Men nettopp derfor, dere, og det er mitt budskap i dag: I møte med alt dette skal vi ikke bøye nakken og miste motet.
Jeg sier – litt gjenstridig – tvert imot!
Vår oppgave, som politikere og som samfunn, er dette:
Vi kan velge hvordan vi svarer og tar vare på tryggheten; med våre ressurser, våre verdier – vi, som fellesskap – med alt vi deler.
Jeg har en usvikelig tro på styrken i det norske samfunnet, i det norske demokratiet, og på menneskene i vårt land.
Jeg har tro på at samholdet i Norge kan bære tunge bører, og gjøre hverdagen tryggere i landet vårt – og gjøre fremtiden sikrere.
Her, på åstedet for terrorangrepet mot det norske demokratiet, mot vårt fellesskap og vårt meningsmangfold, vil jeg slå fast dette:
I møte med krefter som vil ødelegge og splitte, skal vi ikke ha berøringsangst.
Vi skal snakke sant og direkte og ærlig – om 22. juli, om 10. august og om 25. juni – om hatprat, om voldstrusler, og om rasisme. Kalle ekstreme miljøer og hatytringer ved deres rette navn.
For det vi også gjør da, det er å forebygge, og det er en av de viktigste kvalitetene som bare et åpent demokrati kan ta på seg.
Og igjen er Ekstremismekommisjonen veldig tydelig; den sier: «Historien har vist at det går an å forebygge». I det ligger det en veldig oppgave og et stort håp.
Å forebygge handler om kunnskap og læring, om åpenhet og deltakelse – om tidlig innsats, i ordets virkelig rette forstand.
Vi skal med fasthet forebygge med skarpe tiltak – innen forsvar, sikkerhet, politi og beredskap. For sånn er det – statens viktigste oppgave er å trygge borgerne.
Men den virkelige forebyggingen må skje langt tidligere:
Oppdage og avverge at medmennesker – særlig unge – faller utenfor fellesskapet; skolen, studiene, arbeidsplassen, idretten, nabolaget.
Ha klare og faste holdninger til at alle har plikter og rettigheter – i den rekkefølgen.
Og samtidig praktisere to av de viktigste verdiene i møte med hverandre; solidaritet og nestekjærlighet.
For det er sånn, gode venner, at det er summen av våre holdninger og handlinger som avgjør hvem vi er – sammen, som et trygt samfunn:
Et land med små forskjeller, høy tillit, sterke fellesskap og samhold. Der vi rommer mangfoldet i Norge i et stort, inkluderende «vi».
Så vil jeg si; kjære alle sammen,
Vi merker stillheten i dag – vi kan nærmest høre og kjenne på den – etter de som ikke er her mer, de som mistet livet 22. juli 2011.
De som var her, i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli; de merker uro, i kropp og sinn.
Og vi; overlevende, etterlatte, berørte og opprørte, merker at dagen forandret oss, for alltid: Det er – som Astrid sier – et før og etter 22. juli 2011, i vårt lille land, og sånn må det være.
Så vil jeg til sist, på vegne av oss alle, rette en stor takk til Den nasjonale støttegruppen, ved Lisbeth, Tor-Inge – som har stått på så fast, gjennom så mange år – og alle dere andre, og til Astrid, Gaute, Halvor og resten av AUF:
I dag står vi sammen med dere om dette løftet: Vi skal aldri tie, aldri glemme.
Og, som det står på en barnetegning i 22. juli-senterets nye, fine utstilling – som snart skal komme hit til kvartalet, permanent – «Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk». Sanne ord. – Takk.