Fire av ungdommene Iril reiste sammen med fra Troms kom aldri hjem igjen. To av dem var fra den lille hjemkommunen Bardu; Irils beste venn Anders, og Gunnar, storebroren til bestevenninnen.
Iril opplevde et sterkt politisk engasjement i ettertid, selv om hun ikke var engasjert i AUF. I dag er opptatt av at vi ikke skal glemme: De som ble drept og hva de sto for – hva som ble angrepet, og hvorfor. — Jeg vil fortelle for vennene mine som ikke lenger kan, sier Iril. I disse filmklippene forteller hun sin historie fra og om det som skjedde, om tiden etterpå og hva hun håper vi kan lære av 22. juli.
