Fartein Rudjord / 22. juli-senteret Av Maja Gudim Burheim, tidligere fagansvarlig for dokumentasjon og utstilling, og vitnekoordinator i 22. juli-senteret. I dag jobber hun som Minne- og prosjektansvarlig på Utøya.
Teksten er utgitt som en del av 22. juli-senterets første publikasjon om tilblivelsen og utvikling av senteret fra 2015 til i dag. Publikasjonen kan leses i sin helhet i 22. juli-senteret i Teatergata 10.
I 2015 var det 4 år siden terroren. For de som ikke var direkte rammet, kunne det virke lenge siden. Samtidig var mange overlevende og etterlatte fortsatt midt i sitt livs verste traume. Men oppmerksomheten rundt senterets etablering det året, viste at vi alle, både som samfunn, og enkeltmennesker, bare så vidt hadde startet den kollektive bearbeidingen av det som hadde skjedd. Det såkalte vitneprosjektet i 22. juli-senteret, kom til i en kontekst der det meste av offentlig minnearbeid etter 22. juli så langt hadde vært vanskelig: Gjørv-kommisjonens rapport fra 2012 hadde tegnet et lite oppløftende bilde av myndighetenes evne til å beskytte innbyggerne før og under terroren, planene om et nasjonalt minnested var midlertidig stanset etter konflikt mellom naboer i Hole kommune og staten, AUF hadde vært gjennom en opprivende, men viktig vei ‘tilbake til Utøya’, og NKVTS forskning ga nedslående nyheter om hvordan det gikk med de berørte.
Da 22. juli-senteret åpnet i Høyblokka, fulgte de fleste besøkende utstillingens gitte dramaturgi. Først; møtet med den istykkerbombede bygningen; vegger av sønderrevet betong og skrikende armatur. Deretter; møtet med den ‘store’ fortellingen om dagen, mørket beskrevet gjennom det offisielle Norges autoritative kilder; dommens og Gjørv-rapportens kalde fakta om terroristens ugjerninger. Til slutt; bilder fra rosetog og minnemarkeringer, kjennelsen fra rettssaken i 2012 – møtet med folkets og myndighetenes ‘svar’ på hatet. De besøkende ble kastet tilbake i egne minner, knagget på tidspunkter og hendelser underveis. Gjenkjennende nikk, tilbakeblikkets stille samtaler. Men ett stopp i utstillingen skilte seg ut.
I et flislagt rom som tidligere var Høyblokkas kantinekjøkken, utenfor det naturlige bevegelsesmønsteret i resten av arealet, gikk et utvalg av de overlevendes fortellinger fra Regjeringskvartalet og Utøya i loop. Utstillingsgruppa ville at den eneste lyden i lokalet skulle komme herfra, fra filmen med stemmene til de direkte berørte.
Her oppførte publikum seg annerledes. For det første var det vanskelig å gå forbi. De sterke fortellingene var som magneter på publikums oppmerksomhet, her satte de seg ned, og ble ofte sittende. For det andre var det ikke gjenkjennelse og fortrolighet som preget blikkene og samtalene her. Gjennom disse fortellingene møtte publikum nye tidslinjer, uventede detaljer og brutale beskrivelser, men også menneskeligheten, som kastet dem inn i en ny, for noen overraskende, virkelighet, som de kanskje ikke før hadde tenkt over at også var 22. juli. Eller som Kristoffer Schau skriver i sine rettsnotater fra Tingretten i 2012: «Jeg slutter ikke å se det for meg. Nå føler jeg det også. Mer enn som bare en forferdelig historie. Dette er ikke bare en fortelling. Dette er noe som faktisk skjer».
Det såkalte «Vitnerommet», skulle bli første skritt på veien til personlige historier som en bærebjelke i 22. juli-senterets formidling.
Under femårsmarkeringen for 22. juli-terroren i 2016, avholdt 22. juli-senteret for første gang et åpent arrangement hvor overlevende etter terroren fortalte sine historier foran et publikum. De to som deltok var Erik Kursetgjerde, som er overlevende fra Utøya, og Tor-Inge Kristoffersen, som overlevde angrepet i Regjeringskvartalet. Samtalen var inspirert av idéen om å utvikle et vitneprogram som undervisningstilbud for skoleklasser. Samme år kjempet 22. juli-senterets fagteam gjennom et tilskudd over statsbudsjettet: 1,4 millioner kroner ble satt av til prosjektet for 2017, og i den tilhørende pressemeldingen står det at styrkingen blant annet skulle brukes til å «videreutvikle senterets undervisningstilbud og engasjere tidsvitner i undervisningen». Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner ble sitert slik:
Under ledelsen av tjenesteansvarlig Anne Lene Andersen, ble det utarbeidet en prosjektskisse for formålet, og bakgrunnen var nettopp erfaringene fra vitnerommet i Høyblokka, og særlig de unge besøkendes behov for å møte flere menneskelige sider av terroren. Mange hadde delt sine historier i biografier og dokumentarer, men 22. juli-senterets eksistens tilbød en ny arena, som på linje med Utøya, var et sted hvor de personlige historiene kunne bli formidlet i et trygt rom. Utgangspunktet var også de første erfaringene fra elever på besøk: De var opptatt av ofrene, av de som ble rammet, og fylte undervisningsrommet i Høyblokkas vestre paviljong med mange spørsmål som de overlevende og etterlatte selv var de beste til å svare på.
Senterets ansatte erkjente at det i økende grad var behov for at flere enkeltpersoner kom til orde enn det var rom for i utstillingen, og at det blant de hundrevis av overlevende, etterlatte og andre berørtes historier, lå en enorm, uutnyttet ressurs. I tillegg var bakteppet selvfølgelig også et ønske om at nettopp disse historiene kunne representere en ny inngang til dialog og refleksjon, særlig blant skoleklassene. Men var det gitt?
Bruken av tidsvitner i historieundervisning har lang tradisjon, særlig fra undervisning om andre verdenskrig. I Norge er det Aktive Fredsreiser AS og Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz som har utgjort den viktigste arenaen for møter mellom elever og vitner i undervisningssammenheng. I internasjonal sammenheng nevnes særlig arbeidet og det pedagogiske tilbudet som USC Shoah Foundation, the Institute for Visual History and Education har utviklet. Forskningen på slike pedagogiske opplegg anerkjenner verdien av å bruke vitner aktivt i undervisning, men peker også på viktige fallgruver og utfordringer. Alt dette måtte senteret sette seg inn i, før prosjektet kunne settes ut i livet.
Til oppstartsmøtet 6. mars 2017 lå målsettingene i alle tilfeller fast: Vitneprosjektet ville:
På plass til oppstartsmøtet var også undertegnede, senterets nyansatte ‘vitnekoordinator’, som skulle være prosjektleder for opplegget og ivareta kontakt og oppfølging av hver enkelt bidragsyter. En slik én-til-én-oppfølging var beskrevet som et suksesskriterium for prosjektet, og en forutsetning for å kunne sette i gang. Jeg hadde faglig bakgrunn fra arbeid med traumatisk historie og vitneberetninger, blant annet med politisk massevold og minneprosesser i Rwanda. Som journalist hadde jeg praktisk erfaring med muntlige kilder og formidling av personlige historier. Men her fantes det, i bunn og grunn, ingen eksperter.
Selv om vi i norsk sammenheng har lang tradisjon for bruk av tidsvitner fra andre verdenskrig i historieundervisning, skilte prosjektet seg både når det gjaldt historiens nærhet i tid, de berørtes alder og ikke minst angrepets natur. Selv om overlevende fra Utøya allerede i noen år på dette tidspunktet hadde møtt ungdom og andre på besøk i Tyrifjorden, var det i stor grad gjennomført ad hoc og uten systematiserte rammer, gjerne med mennesker som fortsatt var tilknyttet AUF og ofte allerede påkoblet pågående formidlingsprosjekter der ute. Det vi skulle igangsette var nybrottsarbeid, og siden staten var avsender, var det også helt avgjørende at det ble gjort grundig. Heldigvis hadde senterets ansatte jobbet systematisk med formidlingen fra start – ikke minst fordi de måtte overbevise både byråkratiet og publikum om at det var behov for å utvikle det pedagogiske og faglige rammeverket i senteret. Det gjaldt også denne gangen. Parallelt med arbeidet for å overbevise beslutningstakerne om at dette var et viktig prosjekt, ble det nedsatt en referansegruppe med fagpersoner og representanter fra blant annet Utøya, AUF og Den nasjonale støttegruppen. Disse var også til stede 6. mars, og det var nok av spørsmål å ta tak i. Fra møtenotatene:
Det var altså nok av usikkerhetsmomenter, men vi hadde også mange vilkår vi visste ønsket å levere på: Vi ville tilby variasjon i form og innhold av typer beretninger og måter å bidra på, ha geografisk spredning og lokale historier, inkludere stemmer som vi ikke hadde hørt så mye fra tidligere, og sørge for god tilrettelegging både for de som fortalte og de som lyttet. I presentasjonen fra møtet står det videre uthevet: «Viktigheten av; trygghet, inkludering, tilpasning, grundig faglig rammeverk», og «viktigheten av å gi elevene plass».
Den samlede kunnskapen i referansegruppa, samt erfaringsinnhenting fra formidlingsinstitusjoner i inn- og utland, ble avgjørende for veien videre.
I sitt første halvår gikk vitneprosjektet fra å være en idé til et etablert satsningsområde ved 22. juli-senteret, med egne ressurser og en heltidsansatt med dette som ansvarsoppgave. I tiden frem mot lansering av et fullverdig undervisningsopplegg, lå hovedinnsatsen i å utvikle innhold og å nå bredt ut til ulike grupper mulige vitner. Begge sporene krevde sterk faglig fundering, inkludering og tett samarbeid med referansegruppen, erfaringsinnhenting, pilotering, og gode rammeverk for ivaretakelse av vitner og elever. Ikke minst jobbet vi også for å få gehør fra embetsverket og politisk ledelse for at vi i tillegg til å formidle historiene måtte bruke ressurser på å samle inn, dokumentere og bevare dem for ettertiden.
Selv om vi opplevde at mye var nytt å ta fatt på, er det langt fra uvanlig å bruke personlige historier i formidlingsøyemed. Tenk bare på bruken av såkalte ‘caser’ i journalistikken. Vitneberetninger har som sagt også en særskilt plass i historieformidlingen, ikke minst når det gjelder traumatisk historie. Mye av kunnskapen om dem er derfor hentet fra historiefaget og fra forskning på holocaustundervisning. Men refleksjoner rundt vitner i formidling har også berøring med andre fagfelt, som minneforskning, didaktikk og psykologi. Kunnskap fra alle disse har lagt grunnlaget for 22. juli-senterets arbeid med vitner. Særlig står internasjonal forskning på bruk av tidsvitner etter andre verdenskrig og Holocaust sentralt, og ikke minst studier av det norske skoleverkets nevnte lange erfaring med klasseturer til tyske fangeleirer. Norsk skoles erfaringer fra undervisning om andre verdenskrig er relevante fordi tidsvitnene her har spilt en sentral rolle, men det er som sagt også viktige forskjeller. Lærdommene kunne vi likevel ikke se bort ifra: “To speak of witnessing in this day and age is inevitably to invoke the discourse of the Holocaust witness”.
Av norske forskningsbidrag på feltet har Kyrre Kverndokks studier av Aktive Fredsreiser/Hvite busser og Anette H. Storeides arbeid med tidsvitner som historieformidlere vært viktig. På et overordnet nivå gjelder dette også Claudia Lenz og Trond Risto Nilssens arbeid når det gjelder utviklingen av og kontroverser i formidlingen av andre verdenskrig i Norge. Tverrfaglige perspektiver på vitneberetningers funksjon – som blant annet presenteres av Shoshana Felman og Dori Laub i deres bok Testimony – Crises of Witnessing in Literatur, Psychoanalysis, and History fra 1992 – ble også viktige for prosjektets faglige fundament. Av nyere internasjonale studier har også særlig Sarah Jones' arbeider om vitneberetningers rolle i den kollektive erindringen av DDR og medialiseringen av personlige fortellinger, vært betydningsfulle. Vi hentet også konkret lærdom og inspirasjon fra museer og læringsopplegg hvor vitner er en del av det pedagogiske tilbudet, slik som New Yorks 9/11 Memorial Museum og Memorial and Museum Sachsenhousen i Berlin. Videre har kontinuerlig faglig erfaringsutveksling med kolleger nasjonalt, gjennom samarbeidet med Utøya og Det Europeiske Wergelandsenteret i prosjektet «Demokratilæring på Utøya», samt med andre freds- og menneskerettighetssentere, bidratt til viktig faglig sparring underveis.
Lanseringen fant sted i februar 2018, med påmelding for skoleklasser fra januar. I juni samme år var vitneprosjektet i full drift under navnet «Min historie – Personlige fortellinger fra og om 22. juli», som et fast undervisnings- og dokumentasjonsprosjekt ved 22. juli-senteret.
Så – hva hadde vi funnet ut av i mellomtiden? For det første hadde vi gjort oss godt kjent med det faglige landskapet vi gikk inn i, vi identifiserte fallgruver, og lette etter måter å unngå dem på. Alt handlet om å gjøre det vi kunne for å utvikle et faglig fundert opplegg, som både tok høyde for pedagogiske behov og behovene til de som skulle fortelle.
Et av de viktigste spørsmålene vi måtte finne ut av, handlet om hvordan vi skulle definere et vitne. Det ville legge føringer både for opplegget vi skulle tilby, forventningene vi ga til innholdet, og ikke minst hvem som ville oppleve at de var aktuelle bidragsytere. Det ble raskt tydelig for oss at ord som vitne og vitnefortellinger ikke er nøytrale begreper, men ord som for de fleste av oss bærer med seg sterke konnotasjoner.
Tradisjonelt har vitnebegrepet både juridiske, religiøse og historiefaglige betydninger i kulturen vår. I jussen er vitner mennesker som kalles inn for å belyse og belegge bevisføring i en gitt sak, de kan være ekspertvitner, og omtales også i dagligtalen som sannhetsvitner. Den religiøse betydningen er knyttet til martyren og apostlene i kristendommen, som skulle operere som «vitners vitner» og i misjonens navn hadde en plikt til å føre historien om ham som ofret seg for menneskene videre. Fra historiefaget er vitnebegrepet tett forbundet med muntlig historie, med biografi- og memoarsjangeren. Særlig der det menneskelige traumet har vært sentralt, men vanskelig å begripe ut ifra mer autoritative skriftlige kilder, utgjør slike fortellinger sentrale byggesteiner i vår forståelse av en gitt historisk fortid. – Tenk bare på Anne Frank, Primo Levi eller Ruth Maiers betydning for vår forståelse av holocaust.
I forskningen omtales vitner også ofte bredt. Tidsvitner er bokstavelig talt vitner om og fra en svunnen tid. Begrepet er ifølge Storeide «et etablert begrep i det norske språket og brukes først og fremst om overlevende fra nazistenes fangeleirer». Men, skriver hun: «I en bredere definisjon vil begrepet kunne favne alle som opplevde en viss tid (…) uansett hva de opplevde og hvilken side de var på». De sterke assosiasjonene til andre verdenskrig og holocaust gjør derimot ord som sannhets- og tidsvitne vanskelige å gjenbruke i nye kontekster som vår.
For det første er enorme forskjeller på holocaust og et enkeltstående terrorangrep. Videre var de som overlevde konsentrasjonsleirene tidsvitner i den forstand at mange av dem først ble lyttet til mange tiår etter holocaust fant sted. Vårt prosjekt skulle omhandle en hendelse som historisk sett er mye nærmere i tid, kanskje er det mer naturlig å snakke om en felles samtid mellom de som skulle fortelle og de som hører på. De holocaustoverlevende fortalte også i et klima som var preget av at mange ikke visste om eller ønsket å forstå hva som hadde skjedd, og ble i lys av dette også etter hvert omtalt som nettopp sannhetsvitner. Den samme graden av likegyldighet og revisjonisme er ikke (ennå, heldigvis) tilfellet med 22. juli-historien. Dessuten er minne- og traumeforskningen full av eksempler på at vitner ikke nødvendigvis alltid snakker «sant» – til det er minnet for uforutsigbart, noe våre deltakere ofte også selv påpeker. Minner er både foranderlige, påvirkelige og lumske. Fordi de er subjektive vil de også være helt avhengige av avsender – den samme opplevelsen, det eksakt samme synsinntrykket, kan erfares ulikt og gjenfortelles forskjellig fra person til person.
Selv om flere av våre deltakere omtaler seg selv som tidsvitner, har det for oss vært viktig av grunnene over å holde oss til ordet «vitne», og bruke begrepet vitneberetning i vid forstand, som «førstehåndsberetning av en personlig erfart hendelse». Slik kan det omfatte historiene til en variert gruppe mennesker som av ulike årsaker havnet midt i historien 22. juli 2011. Vi la likevel vekt på at berørte, i kontrast til nordmenn ellers, har en særskilt tilknytning til hendelsene, og i dette tilfellet derfor er de viktigste å lytte til.
Verdien av å bruke vitner og vitnesbyrd hevdes særlig å ligge i det direkte møtet med historien, fordi vitnene er primærkilder til fortiden. Det gir en emosjonell kobling til hendelsene som behandles, og effekten beskrives av Storeide slik:
Vitnemøtene er også ofte tillagt et spesielt kognitivt og moralsk læringspotensial på elevenes vegne, og det hevdes de kan «bedre deres empatiske evner og bevisstgjøre dem om viktigheten av demokrati, menneskerettigheter og interkulturell toleranse», som medfører en personifisering av historien sammenliknet med tradisjonell undervisning. Ifølge sosialantropolog Jackie Feldman kan vitnemøtene legge til rette for en overføring av kunnskap fra den/de som «var der» til elevene, som bevitner vitnenes historie og kan føre denne videre. En slik forståelse er derimot ikke uproblematisk, og har møtt kritikk, ikke minst etter empiriske studier på bruk av tidsvitner i Norge.
For som pedagogisk verktøy har bruk av vitner mange skeptikere. Forsker Kyrre Kverndokk har i sin studie av reiser til nazistenes fangeleirer særlig pekt på faren for at det følelsesvekkende i personlige narrativ tillegges for mye vekt. Istedenfor å komme i dialog med historien, kan de sterke forventningene til emosjonelle reaksjoner ende i at formidlingen er «med på å lukke, mer enn å åpne mulighetene for en grunnleggende diskusjon rundt de moralske og historiske dimensjonene ved reisene», skriver han. Psykologisk handler dette rett og slett om en dramatisk overload, som kan gjøre at man ikke makter å ta inn over seg kognitiv kunnskap. Storeide mener videre at den sterke identifikasjonen med tidsvitnets erfaringer kan «hindre en bevisst omgang med hvordan erindring og fortelling skapes samt en distanse til fortiden».
En annen utfordring gjelder vitnenes rolle som formidlere, som tillegges en spesiell autoritet og autentisitet, knyttet til at «vedkommende har gjort personlige og reelle erfaringer som han eller hun forteller om». Sagt på en annen måte: «the power of experience appears automatically to lend authenticity and credibility to the narrative».I kraft av å være vitne kan man altså tillegges en autoritet ikke bare over fortellingen, men også over fortolkningen. Men i subjektive historier blandes konkrete opplevelser og inntrykk med minner, følelser og kunnskap fremskaffet i ettertid, og det at man er direkte berørt betyr verken at man automatisk snakker sant, eller er ekspert på en historisk hendelse.
I formidlingsøyemed kan vitnets posisjon, hvis den ikke forvaltes godt, også være en barriere for de som ikke har det samme forholdet til historien, for eksempel elever, når det gjelder å delta i samtalen om den. Respekten for vitnets stilling som forteller, kan slik stå i veien for viktig egenrefleksjon og gjøre det vanskelig å stille spørsmål og komme i dialog med historien. Forventninger til, og eventuelle forhåpninger om fortellingenes «kraft», kan også på samme måte komme i veien for læringssituasjonen, ifølge litteraturen. For en institusjon som ønsker det motsatte, å gi elevene eierskap og mulighet til å ta plass i samtalen om 22. juli, ble dette utfordringer vi måtte være bevisste. Eksistensgrunnlaget til prosjektet bygger på at vitneberetninger er helt sentrale for forståelsen av 22. juli, men historiene er ikke dermed sagt den viktigste kilden til kunnskap. Rettere sagt; direkte berørte er ikke automatisk eksperter på verken fakta, årsaker eller konsekvenser av 22. juli (eller terrorisme/radikalisering/ Breiviks soningsforhold/ norsk beredskap osv.).Det betyr ikke at direkte berørte ikke har viktige refleksjoner og meninger knyttet til alt dette, som er avgjørende å lytte til, og de er absolutt eksperter på de menneskelige kostnadene av terror. Men for oss har det vært viktig at vitneberetningene verdsettes og løftes frem nettopp som personlige fortellinger.
22. juli-senterets vitneprosjekt ble altså utviklet med disse hensynene tatt i betraktning. Historiene behandles og reflekteres rundt som nettopp personlige fortellinger, og settes inn i en større sammenheng hvor senterets formidlere bygger på med kontekst og realhistorisk kunnskap om terroren. Videre inviterer vi elevene til dialog, og dras aktivt inn i fortellingene gjennom gruppearbeid. Dette skal bidra til å gjøre det enklere å håndtere og bearbeide det som kan være vanskelig, men også åpne for refleksjon rundt vitneberetningenes plass i det større historiske bildet. Historiene presenteres ikke som «nå skal dere få høre hvordan det virkelig var», men som «historien til en eller ei som har opplevd det, eller som har vært der». Videre har vi som regel også alltid med to personer, med hver sin fortelling. Slik blir samtalen i seg selv en illustrasjon på hvordan minner og erfaringer er personlige, unike kilder, til en og samme historiske hendelse.
Erfaringen fra våre deltakere er også, i motsetning til hva vi kunne tro ut ifra noe av litteraturen, at berørte etter 22. juli forholder seg til egne historier som nettopp subjektive historier. De er kanskje også, i større grad enn det som presenteres om tidsvitner etter krigen, åpne om utfordringer knyttet til minner og fakta. I tillegg er de gjennomgående opptatt av å gi elevene eierskap, noe som sammenfaller godt med senterets øvrige undervisningsmål, fundert i historiebevissthet, minnekultur og historiedidaktiske prinsipper om elevmedvirkning.
Noe av det vi var mest opptatt av i samtalene med referansegruppen handlet ikke om utviklingen av det historiefaglige, men om en bekymring for å igangsette noe som kunne være skadelig for de som deltok; en frykt for retraumatisering. Det var vonde opplevelser vi skulle gå inn i, brutale fortellinger vi skulle slippe til. Hvordan skape trygghet både for den som forteller og de som hører på?
Her ble selvfølgelig Støttegruppen og AUF viktige samtalepartnere, men også psykolog og forsker Jon-Håkon Schultz. Han veiledet oss gjennom alt fra det å engasjere beredskapspsykolog og å skape traumesensitive rom, til språkbruk. Nille Lauvås, et av våre første vitner fra Regjeringskvartalet, hadde gitt ut bok for berørte om traumer og ble også en sentral bevisstgjører her. Aller mest lærte vi gjennom møter på møter med flere og flere berørte. Om enkle grep for hvordan vi sitter i rommet, nødutganger og lydeksponering, til den kanskje innlysende, men avgjørende verdien av åpenhet, forberedelse og oppfølging i kontakt med hver og én. Erfaringen ble også at det meste handlet om kommunikasjon og raushet overfor den enkeltes behov. De som forteller sine historier fra og om 22. juli hos oss har selv tatt et valg om å gjøre det, og er trygge på sine historier. Likevel kan selv de mest rutinerte deltakerne melde om at det er krevende å hente frem opplevelsene fra terroren. Dagsform, nyhetsbildet akkurat den dagen de deltar, noe som kommer opp underveis – det er mange ting som kan påvirke den som forteller. Derfor er god informasjon og forutsigbarhet avgjørende. Traumeforskningen er også tydelig på betydningen av å unngå overraskelser, også når det gjelder elevene som deltar i undervisning. Et viktig grep vi innførte tidlig, både av hensyn til elever og vitner, var derfor en fasilitator, som leder samtalen. Fasilitatoren skal ha regi for helheten i formidlingen, kjenne vitnenes historie og tilrettelegge rundt dem, ha snakket med læreren på forhånd, og være en «buffer» mellom vitner og elever. Han eller hun holder i kronologien, stiller spørsmål, forklarer hvis noe er uklart, nyanserer og legger til kontekst ved behov. Slik kan de som deltar fokusere på sin egen historie, og elevene er også sikre på hvem som har det overordnede ansvaret underveis.
Fra å starte med en kort liste med navn på folk som hadde fortalt litt for elever på Utøya, kom vi på kort tid i kontakt med et titalls mennesker som ville delta. Først i piloteringer, så på fast basis. Raskt fikk vi mer erfaring med vitnesamtaler i praksis. Der noen deltakere kunne fortelle på autopilot, fortalte andre for første gang hos oss. Noen ønsket masse informasjon, andre trengte mindre. Felles for alle var en utålmodighet knyttet til å bli lyttet til, og en takknemlighet: Overfor elevene som lyttet, og det å ha et rom for å snakke om 22. juli i bred forstand. De første møtene endte med en felles erkjennelse av at samtalene var forløsende, og ofte enklere enn fryktet å gå inn i. Tilbakemeldingene etter pilotering våren 2017 forsikret oss om vi var på riktig vei. Lærer Anette Nielsen skrev:
I løpet av årene som har gått har vi i liten grad sett de mange mulige fallgruvene slå til. Derimot har vi med all tydelighet erfart hvilken stor ressurs vitnefortellingene er i formidlingen. Under de riktige rammene, og fortalt nettopp som personlige historier i kontekst, bidrar de til å individualisere terroren og utfordre etablerte narrativer og forestillinger. De personlige fortellingene stimulerer til spørsmål om årsaker og konsekvenser av 22. juli, legger til rette for samtaler om vanskelig og kontroversiell tematikk – og de engasjerer.
Vi har etablert et unikt undervisnings- og dokumentasjonsprosjekt, som per 2023 favner nesten 100 bidragsytere. Nærmere 6000 elever har møtt overlevende, etterlatte og andre berørte gjennom prosjektet, og senterets samling favner nå et mangfold av historier bevart for ettertiden, i form av alt fra tekst, video og lyd til tegneserier og kunstuttrykk. Nærmere 35 timer med videoopptak av vitneberetninger er tilgjengeliggjort på senterets nettside. I dag verdsettes de personlige historiene gjennomgående i alt av senterets formidlings- og dokumentasjonsarbeid, som en levendegjøring av de menneskelige kostnadene av terror.
Historiebevissthet handler om å forstå hvordan historieskrivningen blir til, og at ulike narrativer fra fortiden kjemper om å få plass i ettertiden. Når vi møter en direkte berørt som forteller om opplevelser fra krig, terror eller naturkatastrofer, får historien stor plass i vårt bilde av det som skjedde. Det er jo også litt av poenget! Men for en som ikke selv husker, kan det bli én av få referanser, og fortellingen kan få stor makt over bildet som fester seg. Derfor har vi også vært opptatt av å løfte frem et mangfold av stemmer, enige og uenige, med ulik tilknytning til 22. juli, og ulike erfaringer fra tida før og etter. For det er selvfølgelig stor variasjon i opplevelser og meninger også blant de direkte berørte (for eksempel om gjerningsmannen, om å ta Utøya tilbake, om rettssaken, om betydningen av 22. juli i dag, om minnesteder …). Som Tonje Brenna, overlevende fra 22. juli og tidligere generalsekretær i AUF, sier: «Det finnes like mange historier fra 22. juli som mennesker som levde i Norge den dagen». Ifølge Den nasjonale Støttegruppen etter 22. juli kjenner 1 av 4 nordmenn noen som er direkte berørt.
Vårt valg om alltid å ha med to vitner som forteller, er også et forsøk på å vise mangfoldet i praksis: Selv mellom to som har gjennomgått det samme, vil det finnes vidt forskjellige opplevelser, minner og meninger. Men mangfoldet vil likevel begrenses dersom utvalget er lite representativt. Og hvordan får man til å nå ut til et faktisk mangfoldig utvalg?
Vitnene ble tidlig definert som en viktig målgruppe for prosjektet, i den forstand at vi gjennom opplegget tilbyr en arena for fortellingene. Mange har et behov for å bli hørt, for at deres historier skal få plass i offentligheten. I de tidlige samtalene i referansegruppen definerte vi også vitner bredt, og åpnet for at det kan være mange mulige deltakere som er aktuelle for å bidra inn i prosjektet med sine historier: Overlevende, etterlatte og berørte – men også andre som opplevde 22. juli på nært hold, som hjelpemannskap, politi, tilfeldige forbipasserende, journalister og andre.
Referansegruppen fremhevet på en annen side at selv om det er mange som ønsker å fortelle om sine opplevelser, er det ikke nødvendigvis slik at alle er komfortable med å innta en formidlerrolle. For noen kan til og med selve henvendelsen være en byrde, og det var derfor viktig for oss å ta hensyn til at forespørselen om å bidra ikke oppleves som en plikt. Prosjektet skal ikke bidra til følelsen av at den eneste «riktige» måten for en overlevende eller etterlatt å forvalte sin opplevelse på, er å møte skoleklasser.
En av de viktigste lærdommene i starten var derimot at terskelen for å melde seg på ikke nødvendigvis handlet om dette. Der vi ønsket å tilrettelegge for at folk kunne melde seg av egen motivasjon, opplevde mange – og det melder en del fortsatt om – at de har trodd at de ikke er aktuelle for å delta fordi de ikke har blitt spurt. Balansen mellom å være for pågående og å være for lite på, er altså et vedvarende dilemma. Vi har også erfart en utfordring med å få folk til å erkjenne sin egen historie som viktig – og at denne til en viss grad er kulturell. Våre kollegaer ved 9/11 Museum and Memorial var himmelfalne da vi i 2017 fortalte at vi trengte godt med tid for å bygge opp en tilstrekkelig tilgang på deltakere for å rulle ut prosjektet. For dem var det uvant å høre om overlevende og etterlatt som tenkte at «andres historie er viktigere enn min» og vegret seg for å delta. I deres amerikanske kontekst var det nemlig en utfordring at de ikke klarte å gi et tilbud til alle som ønsket å formidle det de hadde opplevd.
Heldigvis har dette bildet endret seg noe i vårt tilfelle – vi har blitt bedre på å ta direkte, uforpliktende kontakt, og opplever samtidig at det med tiden har blitt enklere for flere å ta plass i samtalen om 22. juli. Særlig virket 10-årsmarkeringen positivt inn – mange fortalte for første gang da. Først fordi terroren igjen hadde en naturlig plass i det offentlige ordskiftet, men også fordi AUF og mange sterke enkeltstemmer tok plass. Vi fikk et rush av henvendelser fra mennesker som ønsket og kjente seg klare til å delta i markeringsåret.
Likevel gjenstår det mye før vi er i mål med tanke på representativitet. Selv om angrepet på Høyblokka alene ville vært det verste i norsk etterkrigstid, jobber vi fortsatt med å få inn flere som forteller fra Regjeringskvartalet. Det er mange herfra som har en ekstra høy terskel for å dele. Enkelte gir et sterkt inntrykk av å føle at det brutale ved angrepet på AUFs ungdomsleir visket ut deres rett til å kjenne seg rammet. Opplevelsen av en slags rangordning av lidelse er også tilfellet mellom historier fra Utøya: «Jeg så ham aldri», «jeg fikk ikke PTSD», «jeg ble ikke skutt», «jeg så bare noen som døde», «jeg kom meg i sikkerhet raskere enn de andre». For 22. juli-senteret må det derimot alltid være et mål å invitere nyansene inn, uten hierarki eller rangering. Og ikke minst være en arena som uten å dømme eller vurdere anerkjenner det brede spekteret av enkelthistorier. Samtidig vil det alltid være deler av 22. juli vi ikke klarer å favne, til det er historiene for mangfoldige, noen opplevelser for vanskelige.
De som sliter mest, vil i mindre grad orke å fortelle. Å sitte foran en skoleklasse kan være en bragd selv for mange som aldri har vært i nærheten av et traume som 22. juli. For noen vil det derfor heller være aktuelt å bidra i videoopptak eller med en tekst istedenfor å møte elever. For andre igjen, vil det kanskje forbli slik at det beste alternativet er å ikke delta overhodet, som i Kristoffer Schaus refleksjon fra rettssaken i 2012:
«Dere kommer aldri til å forstå», sier den fiktive hovedpersonen «Kaia», i åpningsscenen av Erik Poppes Utøya 22. juli mens hun ser rett inn i kameraet. Filmreplikken er et ekko av et kjent paradoks i holocaustlitteraturen, nemlig at: “Eyewitness testimony contains an imperative you must know, must remember, must bear the marks of the past – even as it states the impossibility of ever truly grasping the violations that the witness has undergone”.Sagt med andre ord: “the survivors bore witness to something it is impossible to bear witness to”.
For 22. juli-senterets arbeid har denne erkjennelsen også blitt viktig å ha med seg. Det finnes for det første ingen iboende vaksine mot ekstremisme i historieformidling, ei heller når vi tar i bruk personlige fortellinger som virkemiddel. 40 år med holocaustundervisning har ikke utgjort noen garanti mot verken politisk massevold, terror eller konspirasjonsteorier i vår tid. For det andre er det å ikke fullt ut kunne forstå, en uunngåelig konsekvens av å ha sluppet å gjennomleve det de direkte berørte bærer på hver dag – det er et privilegium. Erkjennelsen av at vitneberetningene vil forbli fortellinger for oss som ikke var der, skygger av opplevelser det er umulig å forstå fullt ut, betyr ikke at de ikke spiller en viktig rolle. Uten dem mangler vi en helt avgjørende brikke i det store puslespillet, nemlig at det alltid, i bunn og grunn, handler om mennesker.
Som så mange andre historier der liv og samfunn er blitt rammet av terror og vold, reduseres historien om 22. juli gjerne til tallene. 22/7. 77, 8 og 69 drepte. 495 overlevende på Utøya.
1, 2, 3 … 10, 11, 12-årsmarkering.
Ikke er det unikt, og det er kanskje heller ikke så rart at det blir sånn; det er enklere å forholde seg til tallet, og slik redusere omfanget av erfaringer og lidelse vi som medmennesker må ta innover oss. Vi teller, og når anledningen byr seg faller vi fort for symbolikken i hvert tall. Men tallene, som volden og ødeleggelsene – ville vært ubetydelige fenomener for oss hvis det ikke var for at de også tok følge med enkeltpersoners opplevelser. Historier om frykt, flukt og overlevelse – tap, traumer, sorg og savn. Det vårt arbeid med de mange hundretalls beretningene fra angrepet bidrar til å løfte frem i senteret, hver eneste dag, er nettopp disse historiene: Om én og én og én og én.
Om hun som var et minutt unna å bli borte i røyk på Einar Gerhardsens plass, og kollegaen som var et minutt unna å overleve. Om han som satt i kjelleren under Høyblokka da det smalt og jobber der fortsatt – og han som gjemte seg under en pult utenfor Statsministerens kontor og aldri har satt sin fot i kvartalet igjen. Om hundre forskjellige opplevelser av lyden fra eksplosjonen: et altomsluttende drønn, torden, et løvebrøl – et kort, kontant og skarpt smell – et lynnedslag. Om hun som fant mannen fortumlet og full av støv, levende på Youngstorget, og paret som aldri så sønnen igjen etter at han gikk på jobb i Justisdepartementet. Om han som mistet synet og kjeven i trykket fra bomben. Historiene om alle de som hadde gått fra jobb og var på ferie, som ligger våkne og lurer på om de ville klart seg. Om toppbyråkraten som omdøpte KD (Kunnskapsdepartementet) til Klemmedepartementet i ukene etterpå. Og om han som fulgte Deltatroppen til 17. etasje og plutselig ble stående igjen alene i Høyblokka da de snudde på hælen til knitrende sambandsbeskjeder om «… Utøya».
Om sol og ballspill og kumbaya som ble avbrutt av evige timer med trøstesløst regn ved en innsjø utenfor hovedstaden. Om en øy full av politisk historie, ungdom, forelskelse, vennskap og engasjement. Om hun som ville bli statsminister, han som kunne ha blitt det – og alle de som bare var på sommerleir for å slå i hjel tid. Om 14-åringen som var der for første gang, og han på 26 som hadde vært der i årevis. Om internasjonale gjester på besøk i verdens fredeligste land – fra Georgia, Uganda, Swaziland, Vest-Sahara.
Om lyden av skudd. 297 ganger.
Om knuste føtter etter hopp ut av vinduer, om å rive av seg klærne for å binde sammen én du akkurat har møtt. Om hun som gjemmer seg bak lave greiner under en gammel gran til lyden av barn som ber for livet. Om å løpe i ring. Om timer som kjentes som år. Om å krøke seg sammen på et toalett. Om absurde samtaler om lengsel etter popcorn og Pepsi Max, og bekymringer om å ikke rekke å bestille PC til skolestart. Om vitser og trøst og trøstesløshet.
Om å være sammenklemt i steinhyller og søkk i fjellet. Om å ligge innerst, og å ligge ytterst. Om å gi fra seg plassen til en som er mindre. Og om å komme sist.
Om å være i et hus han ikke går inn i. Om å være inne i et hus han blir i alt for lenge. Om å legge på svøm. Om å snu. Om å flykte om bord i en båt. En ferge, en robåt, – i andres båter. Om å selv ta seg ut i båt for å plukke opp folk i vannet, og om å åpne hytta di for fremmede.
Om å vente. På at det skal ta slutt. På redningen. På en telefon og et håp. På den endelige beskjeden om at du ventet forgjeves. Om alle de som ville endre verden, som ikke kom fra øya i live. Om timer, dager, uker og år etterpå. På hundrevis, tusenvis av ulike måter. Med like mange minner og meninger. Én og én og én og én.
Mangfoldet og mengden historier gjør det vondt, men også mer håndfast å ta innover seg: «Dette er ikke bare en fortelling. Dette er noe som faktisk skjer». Å formidle enkeltfortellingene kan være en rehumaniserende prosess, som forsøker å gjeninnsette individet i en fortid der «individets ansikt og navn» ble forsøkt visket vekk.
I dag, over et tiår etter angrepet, er det såkalte vitneprosjektet fra 2017 blitt en bærebjelke i 22. juli-senterets arbeid. Selv om vi aldri blir utlært, og det fortsatt ofte er vanskelig, har vi flere svar enn spørsmål nå enn da vi startet. Vi har fått en unik erfaring med å jobbe med førstehåndsberetninger om politisk massevold i vår tid, og mange henvender seg nå til senteret, slik vi i sin tid gjorde, for å høste erfaringer.
Blant de 100 bidragsyterne som på ulike måter er involvert, møter noen elever månedlig, andre deltar en gang iblant. Stadig flere melder sin interesse for å dele. Vi avholder vitnesamtaler i senteret flere ganger i uken, og på Utøya et titalls ganger i året. Også i vårt arbeid med utstillinger og læringsressurser, dokumentasjon og samling, spiller vitneberetninger alltid, på ulike måter, en vesentlig rolle. Kanskje kan det oppleves innlysende at det skal være slik. Men også denne delen av minnearbeidet etter 22. juli er resultat av en utvikling; av historien som har fått utfolde seg, av at flere har fått, og tatt plass. Av læring, og erfaringshenting, og viktige samarbeid. Av tida som går og har gått. I kjernen av denne bevegelsen står alle de som bærer på hundrevis av enkelthistorier fra og om 22. juli.
Det er gjennom menneskene, og deres historier, at steder som Hegnhuset på Utøya og Høyblokkas utbombede første etasje får sin fortellerkraft – både når det gjelder å gi liv til den grusomme historien, men også når det gjelder den vanskelige oppgaven om å formidle håp og tro på en bedre verden: Håpet lever i alle de som orker, og mener det nytter å fortelle.
Vårt ansvar, vi som er formidlere, og har makt til å legge til rette for at fortellingene blir fortalt, må fortsette å gjøre det. Døra må stå åpen for alle som kan komme til å bli klare, som uavhengig av markeringer og milepæler ønsker å fortelle for første gang. Vi må sørge for at svaret på spørsmålet fra Rettssal 250 er at vi orker:
Artikkel