
Å leve videre
Overlevende, etterlatte og pårørende bærer terrorangrepet med seg hver dag. Noen som arr på kroppen, andre som arr i sjelen. Mange sliter med langvarige psykiske og fysiske helseplager, for andre har hverdagen vært enklere å ta tilbake. Gjennom de direkte berørte lever konsekvensene av 22. juli videre – midt iblant oss.
Innhold
Utøyastudien

Etterlattestudien

Tore Remi | Vitnefortellinger
Jeg drømmer om at vi en dag kan legge tragedien bak oss, se framover uten å rippe opp i det vonde igjen og igjen. Jeg håper Utøya en gang i framtiden blir fylt av liv og latter fra unge mennesker som koser seg, at de får kjenne på samholdet, spille høy musikk ut over hele Tyrifjorden og gjerne vekke oss på campingplassen klokka halv åtte om morgenen med den samme sangen om igjen og om igjen.

Statsminister Jens Stoltenberg tale på Rådshusplassen i Oslo, 25. juli 2011
Jeg har savnet hjelp fra det kommunale kriseteamet utover en samtale. (...) ingen har kontaktet oss som familie etter den første uken. Vi har måttet skaffe hjelp selv og føler oss glemt av kommunen!

Oslo Domkirke, statsminister Jens Stoltenberg tale, 24. juli 2011
Det er klart det er ting som preger deg. Det verste hadde jo vært hvis vi ikke hadde vært der, men det er vanskelig å glede seg over å ha reddet liv når det er så mange som dør.

Åpen pressekonferanse, statsminister Jens Stoltenbergs tale, 23. juli 2011
Hvorfor var jeg en av de heldige? Regjeringskvartalet vekker fremdeles vonde minner. Noe i kroppen ber meg om å komme meg vekk. Løpe.

Minnemarkering i moskeen i Åkebergveien, utenriksminister Jonas Gahr Støre, 26. juli 2011
Psyken etter terror har ingen tidsfrist. Du kan ikke sette en tidsfrist på hvor fort du skal bli frisk. Du kan ikke sette en tidsfrist på det vi har opplevd.

H.M. Kong Harald tale, 23. juli 2011
Jeg sa til Bayan: Vi har bare to alternativer: Vi lever eller vi dør. Enten kommer vi oss gjennom dette og kan være til hjelp for de to andre barna våre. Eller vi kan grave oss ned i sorg. Vi må leve videre for Bano.

«Enda mer humanitet. Men aldri naivitet», Jens Stoltenberg, 22. juli 2011
Jeg har gitt arrene mine navn. "Solidaritetsarret" og "Samholdsarret". Det er de fineste ordene jeg vet. Det er disse verdiene som gjorde at jeg startet i AUF.

Råka etter bombeåtaket i Regjeringskvartalet
Jeg var livredd for å dø, men var heldig. Det har jeg tenkt mye på i ettertid. Vi mennesker er jo sånn – vi tenker at vi burde ha byttet plass med noen, eller at det er urettferdig at andre måtte dø.
Etter 22. juli har engasjementet mitt nesten blitt en fundamental del av min identitet. Det vi kjemper for, for demokratiet og det frie samfunnet som vi har, det er noe av det viktigste i livet mitt. (…) jeg føler meg nesten forpliktet overfor dem som ikke er her lenger å fortsette den kampen.
Jeg kjenner flere som er inn og ut av psykiatrien og som ellers bare er hjemme, ruser seg og faller ut av alt. Det er veldig vanskelig å møte dem. De har det bunnløst jævlig.
Hvis vi ikke forstår den politiske sammenhengen kan vi heller ikke forstå fullt og helt hvorfor det skjedde, hvordan det skjedde og hvilke konsekvenser det bør eller skal få. Mangel på politisk debatt kan også føre til en mangel på politiske prioriteringer. For eksempel hjelp til de som overlevde.
Jeg valgte å bli lærer for de eldste barna, for å bidra til at dette aldri skulle skje igjen. Jeg gjorde det for Anders, Gunnar, Simon, Johannes og de andre som ikke fikk vokse opp, [...] De nye læreplanene er krystallklare på hva elevene skal bli rustet til å lære og forstå, men det er uhyre vanskelig å forvalte arven på en god måte når politikerne ikke går foran og viser vei.
Det er nesten et paradoks. At vi som ble angrepet for å bruke vår ytringsfrihet, hele tiden må svare ut hvordan våre dyrekjøpte erfaringer «truer» andres rett til å ytre seg.
22. juli er ikke et ess AUF har i ermet. Det er trumfkortet alle vi andre kan spille ut mot dem, så vi selv kan leve videre i illusjonen om at alt er som før.

Tekst, lyd og andre typer vitnefortellinger
Uavhengig av hvor ubehagelig høyresiden synes det er å diskutere 22. juli, så er alternativet mye verre. AUF har alt for lenge stått mutters alene i møte med hat, trusler og konspirasjonsteorier.

Ønsker du å bidra med din fortelling?
Jeg er fortsatt sliten. Men nå er jeg ferdig med å moderere meg. For jeg er sint. Rasende, faktisk. På et samfunn som har latt høyreekstremismen og Breiviks tankegods få mer, ikke mindre anledning til å skade.

Historier om de vi mistet
Selvfølgelig forandrer tragedien Norge, men det er vårt valg hvordan Norge forandres #osloexpl #utoya

Videoopptak av vitneberetninger
Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burte jeg flytte ut for å beskytte norske barn i fremtiden? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia.
Hva er PTSD?

Sorg

Overlevelsesskyld og skam
